Vil du gå på vannet?

Foto: Unsplash, Guillaume de Germain Tekst: Dan Christian Kristoffersen
Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 44 2021

Den vestlige verden er fullstappet av fraser og uttrykk som stammer fra Bibelen. Flere universiteter internasjonalt har "The truth will set you free" som motto. I Norge bruker vi gjerne ordet «ramaskrik» når vi uttrykker sterk misnøye. Når vi står overfor noe som virker umulig, og som krever stort mot eller tillit, snakker vi gjerne om å «gå på vannet».

– Disiplene var nok dødsslitne da Jesus kom gående mot dem midt på natta, sier Jostein Nielsen.

– De hadde sannsynligvis kjempet mot vinden i mer enn seks timer.

Da disiplene dro ut fra land, hadde Jesus blitt igjen for å be på fjellet. Jostein tror at han ba om styrke for vennene sine, som ville få det tøft ute på vannet – og samtidig en leksjon i det å tro.

– Når Peter sier: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet», så er det et utrolig sterkt uttrykk for det å tro. At Jesus sin respons, «Kom!», var nok til å få ham til å forlate båten uten å nøle, bekrefter Peters tro, sier han.

– Et ord fra Jesus er ofte det eneste som trengs.

I Matteus 14:22-33 finner du historien om Jesus som går på vannet

Midt i alt

«Det er farlige saker det, Frodo, å gå ut av døren. Der setter du foten på veien, og hvis du ikke passer på hvor du setter føttene, kan ingen vite hvor du blir revet med hen.» Bilbo Baggins berømte utsagn fra Ringenes Herre uttrykker en følelse som mange kan kjenne seg igjen i, og noen ganger bli overveldet av. Spesielt når det en møter på veien, virker uoverkommelig.

– Peter våger seg utpå, men begynner å synke når han ser hvor hardt det blåser. Hvordan kan vi relatere det til våre egne liv?

– Alle mennesker møter motvind i livene sine. Ingen, heller ikke kristne, er fritatt fra problemer og lidelse.

– Hva forteller det oss at vinden stilnet da Jesus kom opp i båten?

– Det er et optimalt bilde på hva det betyr å ha Jesus om bord i sitt eget liv, to tusen år etter hendelsen på Genesaretsjøen. Selv om vi merker at vi synker, så er han der midt i uværet, og midt i tap, terror og meningsløshet.

Jostein tenker tilbake på da han og kona Magna var i Istanbul i 2016, hvor de opplevde skrekken ved å være i nærheten av en selvmordsbomber. Sprengstoffet gikk av, og nordmannen ble skadet i kneet. Prosjektilet hadde passert en millimeter fra hovedpulsåren. Likevel kjente ekteparet Guds nærvær midt i alt kaoset.

– Vissheten om at Jesus med sin Ånd, bor i min ånd, gir trygghet og fred i de mest utenkelige situasjoner.

Å våge

Når Peter begynner å synke, strekker Jesus ut hånda og redder ham fra dypet. Så stiller han et interessant spørsmål: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?».

– Jeg tror Jesus hadde et glimt i øyet da han sa det, og at det ikke var manglende gudstro han siktet til, men heller det at Peter sannsynligvis tenkte: «Dette klarer ikke jeg!», sier Jostein og poengterer at vi ofte tror at vi må redde oss selv i alle situasjoner.

– Har du selv opplevd situasjoner hvor du «går på vannet», hvor du tar et steg ut i det usikre, i tillit til Gud?

– Ja, flere ganger, smiler han og gir et eksempel: I 2004 stod han på talerstolen under et kristent møte i Oslo med 1500 mennesker til stede. Da fikk han høre fra Gud, som ba Jostein om å snakke direkte til en bestemt person i salen. Selv om det var imot hans egne prinsipper å gjøre noe slikt, siden hele forsamlingen hørte på, valgte obersten likevel å gå ut av «båten». Flere år senere fikk han høre om hvor nøyaktig og viktige ordene hadde vært for vedkommendes livsvalg.

– Det handler om å reagere når Gud ber oss om noe som gjør at vi må ut av komfortsonen. Da skjer det ting som bare kan forklares med at Gud står bak.

For Ola og Kari

Verden kan være hard, brutal – og ensom. I fjor, rett før jul, ble flere tusen voksne mennesker i Oslo, Agder, Nordland og Vestland invitert til en spørreundersøkelse om smitteverntiltak, livskvalitet og psykisk helse. Det kom blant annet frem at 1 av 3 studenter er ensomme. Livets uforutsigbarhet og farer kan slå hardt ned på enhver.

– Hva ønsker Jesus å lære oss med den aktuelle bibelhistorien?

– Jeg tror det aller viktigste er å koble den sammen med misjonsbefalingens siste setning, som også er avslutningen på Matteus-evangeliet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende», sier Jostein.

– Det betyr at om man befinner seg i samme situasjon som Peter, uten fast grunn under føttene, så er Jesus like nær oss som han var Peter den gang.

– Hvorfor er historien relevant for Ola og Kari Nordmann i dag?

– Troen handler om å våge. Filosofen Søren Kierkegaard sa: «Å våge er å miste fotfestet for en stund; å ikke våge er å miste seg selv.» Jeg tror både Ola og Kari er redde for å miste seg selv.

Han siterer videre fra Kierkegaard: «Uten risiko, ingen tro.» Obersten sier det er viktig å våge noe som er større enn det en kan klare å gjøre på egenhånd.

– Dersom man som kristen bare holder seg til de tingene man vet en kan klare selv, da blir det jo vårt verk, og ikke Guds.

Han påpeker at bildet med å forlate en trygg båt for å spasere på en opprørt sjø, er et fantastisk godt bilde på å vandre i tro.

– De fleste kan «trå vannet», noen kan til og med klare det lenge, men ingen kan «spasere på vannet» uten Gud.

Link til Krigsropets nettversjon

LEGG MERKE TIL

Scene

Båten til disiplene kjemper med bølgene, når en skikkelse plutselig nærmer seg. Det er Jesus som går på vannet. Peter prøver å komme ut til ham på bølgene, men mister motet, og synker. Jesus redder ham, og når han trer opp i båten, stilner uværet.

Kultur

– Disippel betyr lærling, eller elev.

Betegnelsen ble vanligvis brukt om Jesus sine nærmeste tilhengere. Jesus var deres rabbi (læremester), og disiplene bestod av både kvinner og menn. Når vi snakker om disiplene i dag, tenker vi mest på de tolv som var en egen krets: Simon Peter (som ledet), Andreas, Jakob (sønn av Sebedeus), Johannes, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas, Jakob (sønn av Alfeus), Simon seloten, Judas (Jakobs sønn) og Judas Iskariot.

– Genesaretsjøen, også kjent som Tiberiassjøen, er Israels største ferskvannsinnsjø.

– Den aktuelle bibelhistorien følger romernes inndeling av nattetiden i fire økter, noe som betyr at Jesus kom gående mot disiplene etter klokka 03.00.

– Mange jøder trodde på spøkelser, noe som kan være en forklaring på hvorfor disiplene først trodde de så et gjenferd.

Fint å vite

Jesus demonstrerer sin guddommelige makt i både historien før og etter hendelsen på vannet:

– Først metter han en enorm folkemengde på flere tusen mennesker med en mirakuløs multiplisering av fem brød og to fisker.

– Da Jesus går på vannet, utbryter disiplene at han er Guds sønn. I tro og tillit kunne også Peter gå på vannet, helt til han fokuserte på seg selv fremfor Jesus.

– Da båten kom i land, kom folk til ham med sine syke. Bare man rørte ved dusken på kappefliken hans, ble de friske.

.... HELE TIDEN LENGER NED

«Vi må ta oss i vare for at vi ikke bygger vår organisasjon som en katedral og glemmer å gå stadig lengre ned.»

«Stein Reinertsen er i grunnen som Frelsesarmeen. De mener så mye rart, men gjør så mye godt. Og det er viktigst.» Theis Salvesen skrev dette i Fædrelandsvennen den 2. januar 2013. Det er mye mulig at dette er et uttrykk for den allmenne oppfatningen av Frelsesarmeen i dag. Det både gleder og bekymrer. Det er gledelig dersom «det å gjøre godt» generelt blir sett som det viktigste i nasjonen vår. Det er også hyggelig at det oppleves at Frelsesarmeen gjør mye godt, for det er faktisk en del av vårt mål. Men det bekymrer dersom det vi mener bare blir avfeid som «mye rart». 

Per Fugelli har ved flere anledninger utfordret Frelsesarmeen til å være tydeligere i rollen som «samfunnsrefser» — ikke som et mål i seg selv, men fordi det fortsatt finnes skjevhet, urettferdighet og uverdighet i et av verdens rikeste land. Dersom et slikt budskap skal bli tatt på alvor, er det viktig at det ikke svekkes av en allmenn oppfatning av at det kommer fra noen som «mener så mye rart».

For en tid siden holdt jeg et innlegg for en gruppe teologer. En av de tilstedeværende traff i etterkant en kollega som ikke hadde vært til stede på samlingen. Presten var ikke klar over at kollegaen også er en av mine venner. Da han skulle kommentere sin begeistring over innlegget var åpningsreplikken: «Jeg visste ikke at det var intelligente folk i Frelsesarmeen». Da min venn refererte episoden, hadde jeg omtrent den samme følelsen som da jeg leste Salvesens analogi i Fevennen — en glede over at innlegget mitt ble godt mottatt, men en forundring over hvor i all verden dette generelle inntrykket av menigheten min stammer fra. Dersom jeg hadde møtt presten igjen, ville jeg takket for komplimentet, men samtidig forsikret om at jeg aldri har følt meg som en «ensom ulv» i min sammenheng. Vi fører dype samtaler om samfunnsspørsmål, sosiale utfordringer, etikk og teologi. Det er rom for mange meninger! Og du leste riktig — vi samtaler også om teologi. 

Jeg har for eksempel opplevd at mange kristne blir forundret over at det ligger dype teologiske refleksjoner bak Frelsesarmeens valg om ikke å forvalte sakramentene som en fysisk rituell handling. Vi har stor respekt for dem som opplever dette som en viktig del av sin gudstjeneste, og vi gleder oss over den flotte symbolikken som ligger både i vannet, brødet og vinen. Mange av oss som er med i Frelsesarmeen, deltar også sammen med kristne søsken når det feires nattverd. 

I skrivende stund kommer jeg rett fra nattverdsbordet. Rett før nattverden ble Ylva Eggehorns hymne «Så kom du da til sist» sunget. Og jeg var med og sang: «Vi bygde katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lenger ned». Min dåp er at jeg er død med Kristus og oppreist med ham. Det innebærer at jeg representerer ham i verden og må hele tiden gå «lenger ned sammen med ham». Der ønsker jeg å dekke bord og holde måltid sammen med de svake og de utstøtte. Det er Frelsesarmeens «hellige handling». Vårt sakrament. Kanskje denne «rare meningen» er grunnen til at vi får roser i stedet for tomater? 

Men vi trenger tomatene også! For «ve oss om alle taler vel om oss». Frelsesfanen er vakrest i motvind. Det betyr ikke at vi skal vente på at det kommer en vind og lager noen krusninger i et nedstøvet flagg i et hjørne, men at de verdiene flagget representerer, blir «flagget» der samfunnsvinden blåser. Vi må ta oss i vare for at vi ikke bygger vår organisasjon som en katedral og glemmer å gå stadig lenger ned. Jeg er redd at de som kaster tomater når vi står på barrikadene, ikke vil bry seg om det skjer. Men jeg gjør det, og jeg vet hvor de selger billige tomater.

Leder i Krigsropet #5 2013 - PDF