Vil du gå på vannet?

Foto: Unsplash, Guillaume de Germain Tekst: Dan Christian Kristoffersen
Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 44 2021

Den vestlige verden er fullstappet av fraser og uttrykk som stammer fra Bibelen. Flere universiteter internasjonalt har "The truth will set you free" som motto. I Norge bruker vi gjerne ordet «ramaskrik» når vi uttrykker sterk misnøye. Når vi står overfor noe som virker umulig, og som krever stort mot eller tillit, snakker vi gjerne om å «gå på vannet».

– Disiplene var nok dødsslitne da Jesus kom gående mot dem midt på natta, sier Jostein Nielsen.

– De hadde sannsynligvis kjempet mot vinden i mer enn seks timer.

Da disiplene dro ut fra land, hadde Jesus blitt igjen for å be på fjellet. Jostein tror at han ba om styrke for vennene sine, som ville få det tøft ute på vannet – og samtidig en leksjon i det å tro.

– Når Peter sier: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet», så er det et utrolig sterkt uttrykk for det å tro. At Jesus sin respons, «Kom!», var nok til å få ham til å forlate båten uten å nøle, bekrefter Peters tro, sier han.

– Et ord fra Jesus er ofte det eneste som trengs.

I Matteus 14:22-33 finner du historien om Jesus som går på vannet

Midt i alt

«Det er farlige saker det, Frodo, å gå ut av døren. Der setter du foten på veien, og hvis du ikke passer på hvor du setter føttene, kan ingen vite hvor du blir revet med hen.» Bilbo Baggins berømte utsagn fra Ringenes Herre uttrykker en følelse som mange kan kjenne seg igjen i, og noen ganger bli overveldet av. Spesielt når det en møter på veien, virker uoverkommelig.

– Peter våger seg utpå, men begynner å synke når han ser hvor hardt det blåser. Hvordan kan vi relatere det til våre egne liv?

– Alle mennesker møter motvind i livene sine. Ingen, heller ikke kristne, er fritatt fra problemer og lidelse.

– Hva forteller det oss at vinden stilnet da Jesus kom opp i båten?

– Det er et optimalt bilde på hva det betyr å ha Jesus om bord i sitt eget liv, to tusen år etter hendelsen på Genesaretsjøen. Selv om vi merker at vi synker, så er han der midt i uværet, og midt i tap, terror og meningsløshet.

Jostein tenker tilbake på da han og kona Magna var i Istanbul i 2016, hvor de opplevde skrekken ved å være i nærheten av en selvmordsbomber. Sprengstoffet gikk av, og nordmannen ble skadet i kneet. Prosjektilet hadde passert en millimeter fra hovedpulsåren. Likevel kjente ekteparet Guds nærvær midt i alt kaoset.

– Vissheten om at Jesus med sin Ånd, bor i min ånd, gir trygghet og fred i de mest utenkelige situasjoner.

Å våge

Når Peter begynner å synke, strekker Jesus ut hånda og redder ham fra dypet. Så stiller han et interessant spørsmål: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?».

– Jeg tror Jesus hadde et glimt i øyet da han sa det, og at det ikke var manglende gudstro han siktet til, men heller det at Peter sannsynligvis tenkte: «Dette klarer ikke jeg!», sier Jostein og poengterer at vi ofte tror at vi må redde oss selv i alle situasjoner.

– Har du selv opplevd situasjoner hvor du «går på vannet», hvor du tar et steg ut i det usikre, i tillit til Gud?

– Ja, flere ganger, smiler han og gir et eksempel: I 2004 stod han på talerstolen under et kristent møte i Oslo med 1500 mennesker til stede. Da fikk han høre fra Gud, som ba Jostein om å snakke direkte til en bestemt person i salen. Selv om det var imot hans egne prinsipper å gjøre noe slikt, siden hele forsamlingen hørte på, valgte obersten likevel å gå ut av «båten». Flere år senere fikk han høre om hvor nøyaktig og viktige ordene hadde vært for vedkommendes livsvalg.

– Det handler om å reagere når Gud ber oss om noe som gjør at vi må ut av komfortsonen. Da skjer det ting som bare kan forklares med at Gud står bak.

For Ola og Kari

Verden kan være hard, brutal – og ensom. I fjor, rett før jul, ble flere tusen voksne mennesker i Oslo, Agder, Nordland og Vestland invitert til en spørreundersøkelse om smitteverntiltak, livskvalitet og psykisk helse. Det kom blant annet frem at 1 av 3 studenter er ensomme. Livets uforutsigbarhet og farer kan slå hardt ned på enhver.

– Hva ønsker Jesus å lære oss med den aktuelle bibelhistorien?

– Jeg tror det aller viktigste er å koble den sammen med misjonsbefalingens siste setning, som også er avslutningen på Matteus-evangeliet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende», sier Jostein.

– Det betyr at om man befinner seg i samme situasjon som Peter, uten fast grunn under føttene, så er Jesus like nær oss som han var Peter den gang.

– Hvorfor er historien relevant for Ola og Kari Nordmann i dag?

– Troen handler om å våge. Filosofen Søren Kierkegaard sa: «Å våge er å miste fotfestet for en stund; å ikke våge er å miste seg selv.» Jeg tror både Ola og Kari er redde for å miste seg selv.

Han siterer videre fra Kierkegaard: «Uten risiko, ingen tro.» Obersten sier det er viktig å våge noe som er større enn det en kan klare å gjøre på egenhånd.

– Dersom man som kristen bare holder seg til de tingene man vet en kan klare selv, da blir det jo vårt verk, og ikke Guds.

Han påpeker at bildet med å forlate en trygg båt for å spasere på en opprørt sjø, er et fantastisk godt bilde på å vandre i tro.

– De fleste kan «trå vannet», noen kan til og med klare det lenge, men ingen kan «spasere på vannet» uten Gud.

Link til Krigsropets nettversjon

LEGG MERKE TIL

Scene

Båten til disiplene kjemper med bølgene, når en skikkelse plutselig nærmer seg. Det er Jesus som går på vannet. Peter prøver å komme ut til ham på bølgene, men mister motet, og synker. Jesus redder ham, og når han trer opp i båten, stilner uværet.

Kultur

– Disippel betyr lærling, eller elev.

Betegnelsen ble vanligvis brukt om Jesus sine nærmeste tilhengere. Jesus var deres rabbi (læremester), og disiplene bestod av både kvinner og menn. Når vi snakker om disiplene i dag, tenker vi mest på de tolv som var en egen krets: Simon Peter (som ledet), Andreas, Jakob (sønn av Sebedeus), Johannes, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas, Jakob (sønn av Alfeus), Simon seloten, Judas (Jakobs sønn) og Judas Iskariot.

– Genesaretsjøen, også kjent som Tiberiassjøen, er Israels største ferskvannsinnsjø.

– Den aktuelle bibelhistorien følger romernes inndeling av nattetiden i fire økter, noe som betyr at Jesus kom gående mot disiplene etter klokka 03.00.

– Mange jøder trodde på spøkelser, noe som kan være en forklaring på hvorfor disiplene først trodde de så et gjenferd.

Fint å vite

Jesus demonstrerer sin guddommelige makt i både historien før og etter hendelsen på vannet:

– Først metter han en enorm folkemengde på flere tusen mennesker med en mirakuløs multiplisering av fem brød og to fisker.

– Da Jesus går på vannet, utbryter disiplene at han er Guds sønn. I tro og tillit kunne også Peter gå på vannet, helt til han fokuserte på seg selv fremfor Jesus.

– Da båten kom i land, kom folk til ham med sine syke. Bare man rørte ved dusken på kappefliken hans, ble de friske.

SMITTEFARE

TEKST: MARIT DEHLI 
FOTO: PER OLAV ALVESTAD, NRK 

— Jesus er et slags forbilde for meg. Jeg tror man skal gjøre som han sier fordi man vet det er rett, ikke fordi man er redd for straff, sier Are Sende Osen. 

Hva skjer når en ateist utsetter seg for religiøs smitte? Are Sende Osen har hatt på seg både turban og kippa. Men fører alle veier til frelse? 

Han har buktet seg i sverddans i sikhenes tempel og stirret forbløffet på kristne ungdommers tilbedelse under «Jesus loves electro». 

I NRK-serien På tro og Are følger vi Osen på vandring til femdagers opphold hos troende familier. Buddhister, muslimer, sikher, mormoner, jøder og kristne stilte velvillig opp for humoristen, kjent fra duoen Are og Odin. Han fikk spise sammen med familiene, pusse tennene, diskutere, danse, faste og bli med i gudshusene. Målet var å finne ut hvordan det var å være i deres sko. 
— Ble du smittet? 
— Jeg tenkte det kunne hende at nå ville jeg finne svaret, sier Osen og forsikrer at han ikke har endret ståsted. 
— Samtidig utelukker jeg ikke at det er noe mer som jeg ikke forstår. Det kan være andre dimensjoner. 

Å KJENNE GUD 
Men hvilken tro er den rette? «Fint, bare det er bra for deg», sier mange. Men er alt like riktig, eller feil? 

Han er smittet for lengst, Jostein Nielsen, leder for Frelsesarmeens ressurssenter og rektor ved medarbeiderskolen. Sterke erfaringer med Gud er dypt plantet i ham. Med kristendom hovedfag i bagasjen har majoren gravd dypere i kildene. Han mener tro handler om å kjenne, være nær Gud. 

— Jeg tror ikke det går an å intellektualisere seg inn i Guds rike eller følge logikken. Det vil alltid være et trossprang. Man kan aldri forstå fullt ut. Det er derfor jeg tror Jesus blir så truende for folk. At Gud faktisk er høyt opphøyd og dypt nedbøyd på samme tid, er umulig å forstå for den menneskelige logikk. 

Jeg tror at mange religioner ikke er langt borte fra Gud. Det gjelder å gripe det siste; at man blir kjent med Gud og kjent med hva Jesus har gjort. Det unike med Jesus, er at han er den eneste som gjør det mulig for oss å bli kjent med Gud. Det har han gjort gjennom livet han levde mens han var på jorden, og ved selv å stake ut veien. En vei som betydde død og soning for min synd. På grunn av det han gjorde kan jeg med frimodighet bli kjent med Gud både som opphøyd majestet og nærværende Far.

 — «Jeg er veien, sannheten og livet», sier Jesus. Er det ikke arrogant og udemokratisk å hevde at det bare er en vei til frelse? 
— Jo, i en postmodernistisk tid virker det udemokratisk. Da finnes det ingen sannheter, da flyter alt. Å stå for noe som er sant, koster. På slutten av 90-tallet, under vekkelsen i det nyreligiøse miljøet i Trondheim, var det en som sa: «Det er mange veier til Jesus, men bare en vei til Gud. Og den går gjennom Jesus». Da ser du egentlig ikke ned på andre religioner, men ser at de kan ha åpenbaringsaspekter fram til Jesus. 

— Men når du tror andre har aspekter av sannhet, vil det si at du sitter på selve sannheten? 
— Min åpenbaring av sannhet vil også være fragmentert. Jeg tror det er i Jesus at hele sannheten er samlet. I alle religioner har man en lengsel etter å kjenne Gud. I Johannesevangeliet sier Jesus: «Hadde dere kjent meg, hadde dere også kjent min Far. Dette er det evige liv, at dere kjenner Far.» Kunnskapen og kjennskapen er knyttet opp mot Gud, Far, sier Jostein Nielsen. 

Hvem er denne Faren? I veiledning har majoren møtt kristne som sliter med gudsbildet, som er redd en straffende, hevngjerrig Gud. 

— Men hvis det virkelig er sant at det er Gud som åpenbarer seg i Jesus, så kommer Gud med nåde og sannhet. Jesus er ikke opptatt av å vise at mennesker tar feil. Er det feil hvis de ikke har sett hele sannheten? 
Hele livet mitt er en serie med dype, åndelige erfaringer. Det betyr ikke at det jeg stod for før, var feil, men det leder meg videre på min vei til Gud. Kanskje er det elementer av åpenbaring jeg ikke har sett ennå? 
Den ydmykheten ønsker jeg å ha med meg videre. 

GLADKRISTNE? 
Are Sende Osen har problemer med å se de store forskjellene mellom religionene, men han har stor respekt for menneskene han fikk leve tett innpå.

— Har de troende noe du ikke har? 
— Ja, det har de. Før de skulle spise mat, hadde alle et øyeblikk til ettertanke. Det synes jeg var fint. I familien min kaster man seg over maten som ville dyr, mens her stopper de opp og tenker over hvor heldige de er. Mitt livssyn er ikke lystig, for jeg tror ikke på noe liv etter døden. Jeg tror bevisstheten sitter i hjernen og forsvinner når kroppen dør. Det tror ikke de. 

Han la merke til at pinsevenn-familien hadde mye glede. 
— De ville ikke bli betegnet som gladkristne, noe de syntes var nedverdigende, for de sa at de ikke var glade hele tida. Men de var veldig glade. Når jeg legger ungene mine, blir jeg ofte trist, for jeg tenker at vi kanskje bare har 40 år igjen sammen. Den sorgen har ikke de.

— Hva tror du gleden er basert på? 
— De vet at det er en kjempesnill superbestefar som elsker dem og vil dem vel. Og så har de overgitt seg til Jesus, og bonusen er evig liv, sier Are Sende Osen og er redd evigheten kan bli en ensformig affære. Da er det enklere å forholde seg til den historiske Jesus. 

— Han er et slags forbilde for meg. Jeg tror man skal gjøre som han sier fordi man vet det er rett, ikke fordi man er redd for straff. Det dobbelte kjærlighetsbudet er ganske fint; «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal dere også gjøre mot dem». Det er en verdi jeg vil leve etter. Men å kaste fra meg garnet og bli med, er for mye for meg.

'Alle veier fører ikke til frelse,
men de kan føre til Jesus'
Foto: Rannveig Holden Bø

VEIÅPNERE 
Kan andre religioner føre fram mot Jesus? Ja, mente Gunpei Yamamoro, en av de første frelsesoffiserene i Japan. Som unggutt var han opptatt av etikken i buddhismens og konfutsianismen. 

— Men han klarte ikke å leve opp til den etiske livsstilen. Da han ble presentert for evangeliet, oppdaget han at alt dette kunne oppfylles i Jesus. Han kunne få legge av sin avmakt i Jesus. Også fordi han så at den kristne etikken var nesten identisk med buddhismen og konfutsianismen, forteller Jostein Nielsen. 

— «Konfutse ble min læremester til Jesus,» sier Gunpei og mener at disse religionene åpnet veien for evangeliet i Japan, nettopp ved å hevde en standard som mennesket ikke helt klarer å leve opp til. Så kommer Jesus med sin fullkomne frelse. Standarden er der, men vi får lov til å leve i nåden. 

Majoren trekker fram William Booth som sa at vi skal være forsiktige med å omtale andres tro negativt, men vise den respekt, nettopp fordi det er et åpenbaringsaspekt i deres religion. 

— Men ingen annen religion gir betingelsesløs frelse. Alle andre religioner legger så mange krav på etterfølgeren, mener Jostein Nielsen. 

ERFARE KRAFTEN 
— Hvorfor kan ikke mange veier føre fram, som hinduene sier? 
— Nei, alle veier fører ikke til frelse, men de kan føre til Jesus. Jeg tror jeg kan lære veldig mye av andre menneskers erfaring i deres gudsrelasjon. Derfor opplever jeg et gudsnærvær både i ortodokse, katolske, reformerte og ytterliggående karismatiske miljøer. Bibelen snakker om at mennesker skal bli misunnelige på troen, at Guds godhet driver til omvendelse. 

Jostein Nielsen har kjent på smitteeffekten. Han husker da han selv var 16 og observerte en annen tenårings begeistring for Jesus. 
— Da ble jeg veldig nysgjerrig og lurte på hva i all verden som fikk den unge gutten til å sprudle. Han forsto at det dreide seg om å få et forhold til Den Hellige Ånd. Og Jostein ble senere berørt av Andens kraft.
— Jeg opplevde at jeg fikk et mer personlig forhold til Den Hellige Ånd, og ble fylt av en fantastisk glede og et gudsnærvær. 

— Mange er på jakt etter religiøs erfaring. Hvordan kan vi møte den? 
— Det er veldig synd hvis vi ikke kan si at også kristenlivet er et liv i erfaring. Det handler om tro og erfaring. Levd liv. Gode gjerninger frelser ikke oss, men de kan kanskje frelse de som står utenfor, sier Jostein Nielsen. 

— Hva ville du smittet Osen med? 
— Det som kan smitte ham, er hengivne mennesker, kristenlivet deres. Det greske ordet for frelse betyr å bli gjort hel. Et menneske utenfor Gud vil oppleve seg ufullstendig innen det kommer tilbake til sitt rette element, som er Gud. Mens Guds motstander nedbryter og ødelegger, er Gud den som gjenoppretter. Det er viktig for meg å vise hva min tro har gjort for meg. Hele min vandring med Gud gjør meg til et helt menneske, men den er bare mulig på grunn av det Jesus gjorde for meg.

Publisert i Krigsropet nr #44 2010 PDF

Hvor dum går det an å være?

«Det har vært en tendens til å mistenkeliggjøre vitenskap og intellektuelle sysler i vekkelsesbevegelser, og jeg tror ikke Frelsesarmeen har vært et unntak»

I sin tid studerte jeg sammen med en kar som hadde gått fra en vekkelsesbevegelse til en mer etablert kirke. Tradisjonelt var det mer vanlig med lekkasje den andre veien, derfor ønsket jeg en forklaring. «Jeg ble lei forherligelsen av uvitenheten» var svaret. Det har vært en tendens til å mistenkeliggjøre vitenskap og intellektuelle sysler i vekkelsesbevegelser, og jeg tror ikke Frelsesarmeen har vært et unntak.

Troens utfordring 
Vitenskapen har utfordret, og vil fortsette å utfordre tro. Det er nok å nevne utviklingslæren og fossilet «Ida» så føler noen at skapertroen blir truet, mens noen ikke-troende ser fossilet som «spikeren i kista» for all religion.

Uten å gi slipp på troen på en Skaper har kirken for lengst gitt slipp på «syvdagers-formelen» som en «bokstavelig beskrivelse» av skapelsen. For noen kan «syvdagers-formelen» være viktig, og disse vil hevde at det vil være enkelt for en tidløs Gud å skape noe som ser ut som det er milliarder av år selv om verden ble skapt for relativt få år siden. At det er mulig for Gud er jeg 100 % enig i, selv om jeg personlig ser skapelsesberetningene som vakre fortolkninger av det som skjedde. For de fleste troende oppleves ikke lenger naturvitenskapelige funn og teorier som en trussel verken for troen generelt, troen på Bibelen eller troen på Gud som Skaper.

Frittflytende følelse? 
Om vi beveger oss fra naturvitenskap til samfunnsvitenskap og psykologi ble denne disiplinen opprinnelig kalt «Sjelelære». Det sjelelige var «prestenes» domene. Da ble psykologi en «farlig vitenskap» i og med at den ikke hadde en bibelsk forankring. I dag kjenner jeg personlig ingen som vil vegre seg for å velge psykologien som en løpebane ut fra en religiøs overbevisning. Snarere er det mange troende som ser faget som et instrument til å formidle verdier.

Slik kunne vi fortsatt fra den ene vitenskapelige disiplin til den neste. De lavkirkelige bevegelsers skepsis overfor kunnskap og viten har for lengst snudd til en positiv holdning. Det er viktig å være klar over at det er en grøft på den andre siden av veien også, men nå fokuserer jeg på kunnskap.

I et kunnskapssamfunn er det viktig at troen ikke bare blir en «frittflytende følelse» som drives av enhver vind som måtte blåse gjennom kirkelandskapet — eller for den del gjennom samfunnet. Det siste har i stadig sterkere grad påvirket tanker og meninger i Frelsesarmeen
— Påvirker det også troen?

Det er ingen tvil om at det viktigste en kristen kan vise til i møte med en som ikke tror, er et forvandlet liv. Men man må også kunne forklare hva som har forårsaket forandringen. «Gå fram med visdom blant dem som står utenfor, og bruk den dyrebare tiden godt. La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.» sier Paulus (Kol. 4:5-6).

Da er jeg ved kjernen av det som jeg ønsker å formidle. Vet vi hvordan vi skal svare hver enkelt? For å kunne svare trenger vi kunnskap. «Det er bare Den hellige ånd som kan åpenbare sannhet» vil noen argumentere. Det er riktig, men det er ikke hele sannheten. For Den hellige ånd åpenbarer seg ved å minne oss om det Jesus har lært oss (Joh. 14:26), og dersom jeg ikke har lært noe, har han lite å minne meg om.

Farlig uvitenhet 
Innledningsvis skrev jeg at det var en tendens i vekkelsesbevegelsene til å «forherlige uvitenheten». Det er en sannhet med store modifikasjoner. Det er riktig at det har vært en skepsis overfor «akademiske viten», men i de fleste bevegelser var det et sterkt fokus på opplæring i troen. Med sine røtter i metodismen var Frelsesarmeen ikke noe unntak. Vi var faktisk veldig dyktige på området. Gamle lærebøker fra søndagskolen («Kompaniordrer») og oppover viser hvor alvorlig vi tok denne delen av disippelgjøringen. Den norske «gjennomsnitt-salvasjonisten» anno 2009 har sikkert en høyere allmennkunnskap enn noen gang. Men om det er slik at manglende kunnskap er ensbetydende med å være «dum», er jeg redd for at vi aldri har vært dummere når det kommer til kunnskap om bibel og tro.

Utfordringen med manglende kunnskap på dette området er at vi ikke vet hva vi går glipp av, og derfor bekymrer det oss ikke. Om vi fikk spørsmålet som Jesus stilte Peter: «Elsker du meg?»— vil de fleste av oss svare som Peter: «Ja, Herre, du vet jeg elsker deg!»

Men hva innebærer det?
Jesus gir selv svaret: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft.»(Markus 12:29-30)(Bibelen 1978).

Forstanden har med andre ord en plass også i Gudsrelasjonen, og dersom jeg mener jeg elsker Herren, må jeg fore min forstand med kunnskap fra mange arenaer. Kunnskap er altså både en hjerne- og en hjertesak.

Det som skjer i ditt liv og på ditt korps på dette området, kan du være med å påvirke. Sentralt har Frelsesarmeen en visjon for å legge forholdene bedre til rette for kunnskapsformidling. Det gjøres gjennom satsing på et nytt skolesenter på Jeløy. Visjonen er at senteret skal tilføre medlemmer, ansatte, unge og eldre kunnskap som holder høy faglig kvalitet og som har en tydelig forankring i bevegelsens verdigrunnlag. Drømmen er at dette skal føre til at du og jeg blir enda bedre rustet til å utføre det oppdraget som er Frelsesarmeen. Vi henger oss ofte opp i organisasjons-politikk (som vi også kan bli bedre på ved hjelp av mer kunnskap), men Frelsesarmeen er først og fremst et oppdrag, en misjon.

Utfordringer 
Det skal gjøres en del bygningsmessige endringer for å tilpasse eksisterende bygningsmasse til de behovene som er lagt inn i de foreliggende planer. Men det skal også bygges i en annen forstand: Prosessen med å forme «bygningen» som skal utføre selve oppdraget. Dersom jeg ikke tok på alvor det Den hellige ånd minner meg om akkurat nå, måtte jeg ha sagt: «Jostein, hvor dum går det an å være?» Men så dum er jeg ikke: «Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves» (Sal 127:1) — Som representant for «bygningsmennene» takker jeg for din forbønn!

Publisert i "Uniform"* #4 2009

* Uniform ble publisert i perioden 2008 - 2011 og kom med totalt 15 nummer. Emil Skartveit var redaktør.

Frelse - det naturligste av alt

Møt Jostein Nielsen, frelsesoffiser og lærer på Jeløy folkehøgskole

Tekst og foto: Emil Skartveit

Et uregelmessig verb. Kreativ. Opportunist*. Spontan.

Jostein Nielsen, 35 år, gift med sin Magna, tre barn. Frelsesoffiser, sosionom, hovedfagstudent i kristendom. Han kan ta pusten fra de fleste — og gjør det. Det siste året har han skrevet bok, laget musikal, hatt full lærerjobb på Jeløy folkehøgskole og tatt mellomfag i kristendom på samme tid som heldagsstudentene. Ikke rart at han er blitt tynn i håret. Det har kanskje sine naturlige grunner også, men likevel...

Hans far sa en gang til ham: — Jostein. Skal jeg gi deg et godt råd som jeg vil du skal følge, må jeg si deg det motsatte av hva jeg egentlig mener.

Javel... 

— Er du vanskelig å samarbeide med? 

— Jeg er nok det. Det er vel noe av det mest negative med meg. Dessuten lider jeg av en veldig autoritetsforakt, og det er vanskelig i Frelsesarmeen. Jeg liker ikke underordning, liker ikke at andre skal fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Men Jostein gjør jobben sin. Det skriver nok elevene ved folkehøgskolen under på. Det blir mange personlige samtaler. Om tro, om tvil, om problemer. Jostein er god å ha i miljøet. For mange blir han Frelsesarmeen personlig.

 — Det er et veldig ansvar. Både i forhold til Frelsesarmeen og elevene. På skolen kan vi rekruttere soldater og offiserer. Og vi gjør det. I denne oppgaven er det for meg helt avgjørende at jeg er offiser. Det høres kanskje rart ut, men det er slik. Han ønsker først og fremst å formidle de kristne verdiene. Ikke presentere skråsikre meninger, men ærlig innrømme at mye er forskjellig. — Men et år er så fortvilende kort tid, sukker Jostein. — Tida går så fort, og det er så mye som skulle vært gjort...

Være blant folk

Vi har plassert oss på lærerrommet. Her er han mellom «slagene».

 Jostein er opptatt av dette. Vi må ut. Ut av våre «lærerrom». De som trenger oss, de som ennå ikke har fått se Jesus, må få se ham igjennom oss. Vi — og troen — må bli synlig.

— Troen har blitt så viktig for meg. Så selvfølgelig, så riktig og naturlig at jeg må formidle det videre. Jeg kan ikke sitte med det selv.

Jostein blir engasjert, han er opptatt av at troen må få føtter og bli mobil.

— Vi overlater hverdagen til folk selv. Spørsmål om evighet og tro blir privatisert. Det er ikke rart at motforestillinger og misforståelser ødelegger for manges ønske om å tro. — For folk vil tro. De søker noe mer. Det bekrefter den store interessen for allmenn religiøsitet vi opplever i dag. Men de går feil. Vi må fortelle dem at det er «vår Gud» de søker. Den «ukjente Gud» er vår Gud!

Jostein trekker pusten.

— Derfor må vi ut på banen, delta i vanlige aktiviteter, få venner i andre miljøer. Vi synger i en av våre sanger: «Der hvor din frelser utestenges, der må ei heller du gå inn». En slik setning er livsfarlig. Den legitimerer lett en holdning som tilsier at vi skal bli værende for oss selv. Hvor var Jesus? Han var ute — blant folket! Der hadde han venner. Der lo han, der var han glad, der var han lei seg. Der var han et speilbilde av sin Far. Og folket kom, og ble frelst. Det vil vi også oppleve. At folk kommer. Finner tilbake til sin tro. Troen har enorme muligheter i dag, men den avhenger av oss.

Frelse 

— Hva vil det si å bli frelst?

Et smalt ansikt, er ansikt du ikke forholder deg likegyldig til, samler seg rundt spørsmålet. For dette er viktig. Frelse? Det står på «arbeidsplanen» for hver eneste skoledag. I møte med ungdom på leit, blant ungdom som vil tro. Og svaret er mildt, men bestemt. 

— Frelse er at et menneske tar opp igjen den opprinnelige kontakten med Gud. Frelsen skjer når dette fellesskap er gjenopprettet. Derfor er frelsen det naturligste og riktigste et menneske kan oppleve.

Da Jesus døde, gav han oss den. Men man må selv ta imot. Bekrefte den personlig. Erkjenne at Jesus døde for meg!

— Hva er de vanligste sperrene?

— Den vanligste sperren blant ungdom er at kristendom har blitt synonymt med puritanisme og pietisme. At det blir slutt på all moro. 

— Blir det det?

 Jostein smiler. Og smilet er vel god nok forklaring på det spørsmålet.

— Ellers, sier Jostein, — er de vanligste motforestillingene bortforklaringer. Man vil vekk fra valgsituasjonen, og stiller spørsmål som: Når det er så mye vondt, kan Gud være god?

 — Men, erkjenner Jostein, —Du kan ikke intellektualisere et menneske inn i himmelen. Selv om du får ryddet opp i feilaktige påstander, misforståelser og lignende, så må den enkelte selv gå de siste skrittene. Og det er det vanskeligste. Da må fornuft og følelser velges bort. Et valg må tas, en viljebeslutning fattes.

— Kan alle bli frelst?

Svaret kommer nærmest før spørsmålstegnet avslutter setningen.

— Alle! Ingen er forutbestemt, alle har mulighet! Jeg har selv fått lede en jøde til troen, og det er noe av det vanskeligste som finnes. Men det viste meg hvor fort trosskritt kan tas, når man først begynner å gå...

Når folk har forstått hva det dreier seg om, forstått at hele valget må krympes til et «Jesus elsker deg. Er du villig til å motta hans kjærlighet?», da går det fort. Når hjernen ikke lenger fokuserer på «kirken», på dogmer eller «uniformering», er det lettere å si ja til Jesus.

Ødelagte ord og lang vandring

Det kristne språket har opplevd utvanning, fornedring og misbruk. Har det lenger styrke nok til å fortelle folk noe?

— Det vil alltid være vanskelig å finne ord som forklarer de åndelige sannhetene, svarer Jo-stein. De kommer til kort. Likevel må vi bruke dem. Også de ødelagte. Forsøke å gi dem innhold. Men de må forklares og konkretiseres ned til minste detalj. Og Gud som har gitt oss språket, ordene, vil velsigne det.

— Kristendommen har hatt en lang vandring fram til våre dager. Både geografisk og historisk. Mange sitter med en følelse av at dagens kristendom er en blek etterlevning av det som engang var; noe i nærheten av et surrogat. Kommentar?

— Troen kjenner ingen hindring! Lar vi den leve, er den like sterk i dag som den en gang var. Jeg tror det som er mistet er i ferd med å gjenoppdages. Vi nærmer oss på ny det opprinnelige.

Dette oppleves der hvor de bibelske prinsipper, Bibelens ånd, og ikke først og fremst dens bokstav, settes i høysetet.

Det, sier Jostein, — vil vi se mer og mer av.

Jostein stanser. Det siste er veldig kontroversielt, og lett å misforstå. Men jeg opplever det slik at vi først og fremst må søke Bibelens ånd. Bokstaven er en rettledning, og må ikke bli stående alene.

Søk - og fortell!

— Hva vil du si til den som er på leting?

— Finn en menighet, søk den Jesus som forkynnes der!

— Og til den som vil fortelle om Jesus til andre?

— Vær deg selv, vær ærlig. Hvis du ikke kan svare på alt, ikke gi inntrykk av at du vet alt. Fortell om det du har opplevd. Fortell om den Jesus du kjenner.

-------------------------------------------------------

* Det ble en diskusjon om bruken av det negativt ladede ordet «opportunist». Det er en som til enhver tid bruker anledningen til å fremme sine egne interesser. Jeg hevdet overfor Emil at min største interesse er å se mennesker frelst og at jeg i det perspektivet ser meg selv som en opportunist. (Min kommentar).

Publisert i Krigsropet #49 1991

Tvilen en ressurs for troen?

Du synes kanskje at overskriften er litt merkelig, men dersom du er interessert, vil jeg i løpet av de neste linjene forsøke å forklare hva jeg mener med spørsmålet. 

Av Jostein Nielsen

  Da Gud skapte mennesket, skapte han det til å leve i fellesskap med seg selv. Det skulle være like naturlig for mennesket å ha fellesskap med Gud i sin ånd som det er å puste. Gud var og er like nær som det oksygenet vi puster inn og som vi trenger for å leve.

En prosent tro 
  Men mennesket valgte å følge sin egen vei. Det ville bli som Gud og det syndet, derfor ble det et skille mellom Gud og mennesket. Plutselig hadde det ikke fellesskap med Gud lenger, og det oppdaget at det inne i seg hadde en lengsel som ikke lenger ble tilfredsstilt. Denne lengselen etter Gud har mennesket hatt med seg i generasjon etter generasjon. Den har fått utslag i at mennesket søker Gud på for-skjellige måter, og kanskje er det ikke klar over at det er Gud det søker engang.

  Denne lengselen vil jeg kalle TRO. Jeg mener at denne troen finnes hos alle mennesker - til og med hos dem som liker å kalle seg ateister. Mange av dem har måttet medgi at det også hos dem finnes en liten prosent gudstro. I utgangspunktet har vi altså alle den troen som trengs for å komme i gang. La oss tenke oss en bil, og at denne troen er startgnisten. En startgnist trenger noe som den kan antenne, og her er det det du hører som spiller inn.
  Forkynnelsen av Guds ord kan virke som bensin for den startgnisten. Du hører at Jesus døde og oppsto slik at du igjen kan komme inn i fellesskap med Gud. Du finner at det stemmer med det du innerst inne lengter etter, startgnisten tenner bensinen - og pang! - du legger avsted i tro som nyfrelst. Du har tatt imot budskapet om frelse i tro.

Tvil
  Det var noen ord om troen, men så kommer dette med tvilen inn. La oss da først slå fast følgende: Tvil er ikke det samme som vantro! Når det ikke finnes tro i det hele tatt, kan du kalle det for vantro. Når du tror, kan det derimot komme tvil. Du kan jo logisk sett ikke tvile på noe du i utgangspunktet ikke tror på. Tvilen blir da et bevis på at jeg tror, og en utfordrende ressurs for troen. Tro uten tvil er fanatisme, og fanatisme kan igjen være et utslag av at man må overbevise seg selv om at man tror, en fornekting av tvilen.
  I enhver sunn tro vil det derfor finnes et element av tvil. En akseptering av dette vil føre oss videre på veien, og troen vil vokse.

Konsekvenser
  Når noen ikke kommer videre i sitt kristenliv eller kanskje ikke får startet i det hele tatt, skylder de ofte på tvilen. Men det er ikke alltid et spørsmål om tro eller tvil. I Bibelen kan du lese en beretning om en ung mann som kom til Jesus fordi han ville få det evige liv. Han trodde! Om du leser videre, står det at han gikk bedrøvet bort. Det var fordi Jesus hadde bedt ham selge alt han eide og gi det til de fattige. For ham var det ikke et spørsmål om tro eller tvil, men om lydighet.
Mange som i dag skylder på tvil eller manglende tro for å ta et standpunkt, tror så det holder i massevis, men de vet at standpunktet vil få konsekvenser, og da blir det et spørsmål om lydighet. (Markus 10:17-22)

  Troen er bare første skritt for å bli frelst - lydighet når det gjelder å bekjenne er det neste:

«Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst». 
Romerbrevet 10:10

  Ikke vær redd for den tvilen du har - vi er mange som tviler, men bruk det lille mål du har og gå et skritt videre i lydighet, og jeg vet av erfaring at troen vil vokse.
-----------------------------------
Publisert i evangeliseringsavisa '3,16' som ble utgitt av en flokk unge entusiaster i FA på slutten av 1980-tallet
'Tvilen en ressurs for troen' som PDF