LONDON: Det var i Oxford street vi møtte ham første gang, i Londons forretningsgate hvor stormagasinene ligger i rekke og rad, med Selfridges, Mark and Spencer, C & A osv., hvor folk i alminnelighet og turister i særdeleshet går for å handle forbruksvarer til en rimelig pris. Midt i det hele, et Frelsesarmeens hornorkester som maktet å overdøve konserten fra kassa-apparatene, i beste engelske stil med svung og takt over musikken. En ung gutt leverte sitt vitnesbyrd, kollekten ble tatt opp.
Neste dag møtte vi gutten igjen. I den norske sjømannskirken. Jostein NIELSEN VAR NAVNET. I to år har han gått på Salvation Army Internasjonal Training College, for tiden er han eneste nordmann der. Dette er den første søndag han har fri på 1 1/2 år, og da oppsøker han norsk miljø.
- Det er fascinerende å oppleve Frelsesarmeen i dens hjemland, sier Jostein, som har dype arme-røtter. Begge hans foreldre er offiserer, og besteforeldrene var frelsessoldater. Han dro til England først og fremst med tanke på misjonstjenste, og da passet det godt å lære mer engelsk. Av de 100 elevene på hans kull er 8-10 utlendinger. Det har vært en hard og lærerik tid.
- Dagen etter at jeg hadde kommet til London, ble jeg bedt om å ta andakt og, bønn for kullet, naturligvis på engelsk. Og etter en uke ble jeg sendt på friluftsmøte for å holde andakt. Vi måtte stupe uti det, men vi lærte mye. Skolen er en internatskole. Om formiddagen er det vanlige forelesninger i ulike fag, om ettermiddagen er det selvstendige studier mens kveldene er avsatt til indre og ytre aktiviteter. En kveld pr. uke er det hellighetsmøte med 500-600 til stede, ofte drar man ut i felten med friluftsmøter og besøk på gamlehjem, herberger o.l. Mesteparten av virksomheten skjer i London-området, men Jostein har også vært med på kampanjer i Lancastershire og Newcastle, intensive evangeliseringsfelttog.
- Hele tiden har vi erfarne offiserer som veileder og hjelper oss, som samtaler med oss etter at vi
har hatt andakt på et møte f.eks., viser oss hva vi gjorde galt i vår oppførsel på plattformen, antyder hvordan vi kunne ha bygget opp talen annerledes osv. Det er mye å pirke på, men det er det vi lærer av. Og takk og lov, det har vært fremgang.
Også sosialarbeidet får stor vekt. - Under et «Manchester-crusade» fikk vi oppleve velferdssamfunnets mørke sider, det var et sjokk å møte så sterk nød. Ellers har vi også våre faste plikter på såkalte community centers, der vi har lekegrupper for barn, arbeidsgrupper for eldre og handicappede, lunchmøter osv. Frelsesarmeen er flinke til å aktivisere og drive terapi på denne måten, men først og sist er det evangeliet som er det viktigste.
- Frelsesarmeen i Norge og i England, merker du stor forskjell?
- Totalt er det ikke bedre enn hjemme. På mange måter synes jeg vi er friere i Norge, her i England synes jeg på en måte Frelsesarmeen mer er kommet inn i former som minner om en etablert kirke. Men utdannelsesmulighetene er naturligvis langt bedre her, man får med seg endel vi ikke kan få hjemme. Fellesskapet her på skolen har betydd mye for meg, og jeg har fått kontakter som kan bety mye når jeg skal ut i misjonsoppdrag.
Ellers må jeg jo si at man her i England ligger et stykke foran Norge når det gjelder musikken. Kvaliteten er mye høyere, det er mer disiplin og flere øvelser. Musikken betyr mye, på noen formiddagsminutter i julerushet i Oxford street har jeg vært med på å spille inn over 200 pund.
- Du har aldri vært i tvil om at Frelsesarmeen var stedet for deg?
- Jeg har i mange år følt armeen og misjonstjenesten som et kall. Jeg lurte en stund på om det bare var eventyrlyst, og jeg var spent på å se hva Gud virkelig ville med meg og livet mitt, hvor Han ville lede meg. Jeg fikk oppleve at Esaias 42.6 talte til meg på en helt spesiell måte, og det ble klart for meg at misjonsoppdraget var mitt. På en måte kan man være spent overfor det ukjente, det å gå ut på den måten, men jeg vet at jeg formår alt i Ham som gjør meg sterk, og gleder meg til tjenesten.
21. mai takker Jostein Nielsen for seg ved skolen i London, da er det høytidelig «commission», og foreldrene kommer over fra Norge. - Noe spesielt du ser tilbake på med glede fra disse snart to årene i England?
- De fantastiske øyeblikkene da jeg har fått se mennesker møte Gud.
Publisert i Vårt Land 10. mai 1976
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar