Reaksjonene på Toronto-fornyelsen er mange og forskjellige. «Slikt spetakkel er ikke fra Gud som er ordenens Gud!» hevder noen. «Hvem er vi som skal bestemme hvordan Gud skal virke?» repliserer andre. Mange spaltemetre er brukt på å analysere og diskutere, og anklage hverandre for å være «for udelt positive» eller «for ensidig negative» til «Toronto-fornyelsen», i de siste månedene etter at den brøt løs.
I «Toronto-spørsmålet», som i de fleste andre spørsmål om stil og uttrykksformer, er vi som kristne forskjellige – og får lov til å være det. Men ønsket om fornyelse, lengsel etter å se mennesker frelst, lengsel etter liv og vekst i menigheter og korps, har alle kristne felles. Derfor bør man med åpen nysgjerrighet lytte til vitnesbyrd, se etter Gud som gjør sitt verk slik han vil, glede seg over frukt, samtidig med at man «prøver ånder» og avslører menneskeli-ge avskygninger der de måtte dukke opp. Dette har Frelsesarmeens ledelse i media betegnet som at «Frelsesarmeen er positivt avventende». I Norge er det spesielt innen Vinyard-menighetene, baptist-menighetene, Santalmisjonen og Misjonsforbundet at Torontofornyelsen sprer seg. Spesielt i Bergen er den virksom i stor bredde, i mange forskjellige menigheter også Frelsesarmeen. Derfor tok vi alle forundrede spørsmål med til korpslederen i Bergen 1. korps, kaptein Jostein Nielsen.
Trosmålene er passert!
— Så nå er «de gode, trygge, kjente, kjære Fresesarmé-møtene» en saga blott i Bergen I. korps?
– Å nei, beroliger korpslederen.
– Vi har helt vanlige Frelsesarme-møter, bare at det er mer som skjer i ettermøtene. I korpset vårt ytrer fornyelsesvekkelsen seg som et sterkt åndsnærvær uten de store, ytre manifestasjonene, selv om manifestasjoner forekommer. Vi har veldig ofte nådesøkende. Vi har bedt til frelse med flere. Passive har blitt fornyet og blitt aktive igjen. Vi har fått flere som ønsker å gå inn i Frelsesarmeen. Flere har fått bekreftet sitt kall og fått større frimodighet til å vitne. Mange har fått en sterk bekreftelse på sine nådegaver og tjenestegaver, og begynt å ta dem i bruk. Mange opplever at Gud har ført dem inn i et dypere forhold til seg. Vi har nådd over trosmålet vårt når det gjelder tilhørige og soldater, og det er totalt flere folk på møtene våre enn på mange år, forteller kaptein Jostein Nielsen.
– Hvorfor tror du denne vekkelsen skjer i de «etablerte» kirkesamfunnene, og ikke i de nyere, karismatiske menighetene? Er det fordi vi har stivnet sånn i formene at vi trenger at Gud rusker litt opp i oss?
– Ja, jeg tror nok Gud ønsker å riste litt opp i oss. Og jeg tror at den største lengselen etter gjennomgripende fornyelse finnes hos oss etablerte, tross alt!
– Det vil jo alltid være «for og imot» når noe nytt skjer i korpset. Hvordan har dette vært for Bergen I. korps? – Jeg har ikke følelsen av at det splitter, sier korpslederen.
– Det var nok en del skepsis med en gang, da noen sikkert lurte på: «Hvorfor dette her? Hvorfor noe nytt?» Det er klart det snakkes om det, men vi opplever minimalt med motstand. Det er kanskje fordi alle kan møte denne fornyelsen fra sitt eget utgangspunkt: Hvis man ikke føler man trenger en fornyelse, vel, så har man det godt med Gud der man sitter. Det viktige er at alle opplever fornyelse i kristenlivet sitt, om det skjer på den ene eller den andre måten. Det forunderlige er at denne fornyelsesvekkelsen i stor grad berører nettopp kristne som har det «godt med Gud», og fører dem inn i et enda dypere forhold til ham.
Frelsesarmeen og Toronto-bevegelsen
«Et fantastisk møte! Gud berørte den enkelte mektig fra første stund, søkte, myknet og talte til hvert hjerte. Den Hellige Ånds kraft falt over Robinson slik at han lå utstrakt. En bror ble satt i full frihet, og begynte dermed å rope, gråte, klappe og danse med den mest herlige og himmelske entusiasme, mens andre lå utstrakt på gulvet. Det var en velsignet kveld!»
Møtereferat fra «den nye Toronto-vekkelsen»?
Neida, sitatet ovenfor er hentet fra Krigsropet, og refererer et møte general Bramwell Booth holdt i januar 1878! Fysiske manifestasjoner er altså ikke fremmede i Frelsesarméhistorien. Heller ikke i bibelhistorien. «De må være fulle!» konkluderte mange indignert og ristet på hodet over disiplenes oppførsel, etter at de hadde fått Den Hellige Ånd på pinsedagen.
– Vi i Frelsesarmeen har sett og merket en god del av disse fenomenene også i våre møter gjennom årene. Latter, gråt, nådegaver i funksjon, mennesker som har falt når vi har bedt for dem og lignende. Det som er spesielt i denne fornyelses-vekkelsen, er bredden, mangfoldet og styrken i manifestasjonene. Betrakter man disse ytringene utenfra, kan de jo sette en støkk i hvem som helst. Men opplever man det selv, i Åndens atmosfære, merker man at dette er godt, sier kapteinen. Sterke åndelige manifestasjoner har alltid skapt debatt, usikkerhet, og vil antagelig alltid fortsette å gjøre det.
Men er alle åndelige ytringer av Gud? Hvordan prøver vi åndene? Hvordan skiller vi menneskelige elementer fra det som Gud virkelig gjør? Hvilken glede har Gud av å åpenbare seg i slike merkelige uttrykksformer, som kan virke skremmende? – Det som skjer, er forunderlig, uforklarlig. Men jeg tror Gud er suveren, og at han ønsker å vise det. Jeg har alltid tidligere hevdet at vi mennesker har «full kontroll» over hva vi tar imot fra Herren, at vi bestemmer måtene, at vi kan ta imot eller la være. Men i denne forkynnelsen virker det som om Gud på denne måten vil umyndiggjøre mennesker og myndiggjøre sin storhet. Første gang jeg ble bedt for, følte jeg at jeg kunne stå imot hvis jeg ville, at jeg hadde kontroll. Andre gang jeg ble bedt for, opplevde jeg det slik at jeg ikke hadde muligheter til å stå imot – Gud tok helt over! På en forunderlig måte kjennes det som om Den Hellige Ånd kommer i sterke «vindpust» og blir «fysisk tilstedeværende», sier Jostein og leter etter ord på et Guds-møte som ikke ligner noe annet han har opplevd.
— På sett og vis hadde jeg til da irritert meg over en del av de fysiske manifestasjonene jeg hadde vært vitne til. Kan det være nødvendig å oppføre seg slik? Kan de ikke ta seg litt sammen? Og så lar Gud det samme skje med meg — hvorfor?
Det er jo ikke mange av oss som i utgangspunktet har lyst til «å sprelle rundt på gulvet» på denne måten. Jeg vil for all del helst ha begge beina på jorda, man vil jo gjerne bli sett på som en «nøktern og hengiven kristen», som en uttrykte det. Men når man opplever dette, er det en herlig opplevelse av Guds kraft, samtidig som det på en måte ydmyker oss innfor Gud. Han viser meg at det er han som har kontrollen.
Det er klart det er ytringer som kan virke skremmende. Men de kraftigste, som for eksempel disse brølene, har vi ikke her hos oss på Frelsesarmeen. Det virker som om de forekommer når Gud løser opp i spesielt dyptliggende og smertefulle ting. Men jeg tror det er veldig viktig å ta opp vanskelige ting underveis, forklare og undervise om det som skjer, sier Jostein Nielsen.
Selv har han lagt vekt på undervisning i møtene, og også en omfattende undervisningsserie i korpsbladet. Det er selve fornyelsen som er viktig!
— Men er ikke Gud «en ordenens Gud»?
— Jo, men det forunderlige er at man midt oppe i det tilsynelatende kaoset opplever fred og orden i ettermøtene, vel å merke hvis man selv tar del, og ikke bare blir sittende på galleriet som tilskuer. Når jeg sto og så på det utenfra, ble jeg forstyrret av det. Da jeg ble kalt inn i forbønnens sentrum, var det bare godt.
— Er det ikke en fare for at mye menneskelig blander seg med det åndelige når man på en måte oppgir kontrollen over seg selv?
— Det er klart jeg har betenkeligheter med noe av det jeg har sett rundt omkring. «Hvor mye er Guds innskytelse? Hva legger mennesket til sjøl?» Det er en fare hvis det er de ytre manifestasjonene som blir viktige for folk, at det er de som blir et mål i seg selv, og tegnene blir viktigere enn Herren. Og det kan skape en prestasjonsangst når noen som ønsker å oppleve, ikke opplever. Jeg har heller ikke sansen for den eksperimenteringen jeg har sett hos noen få. Men jeg tror faktisk at den største faren er omvendt — at man er så redd for det menneskelige at man stenger Den Hellige Ånd ute!
Det er veldig farlig å være kategorisk på vegne av Guds rike. Det finnes ingen mal på «hvordan vi skal oppleve Gud» — han har ikke bundet seg. Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på menneskers gudsopplevelse, fortsetter han.
— Slik er det hele veien individuelle opplevelser i denne fornyelsen også. En beskriver opplevelsen sin som at «jeg opplevde at en kulde gikk gjennom kroppen min og forsvant, og jeg fikk en varme av Den Hellige And». En annen som blir sittende på plassen sin, uten å gå fram til forbønn, forteller at «Jesus kom så sterkt til meg der jeg satt». Alle kristne har et stadig behov for fornyelse. Det er dette å få et fornyet møte med Gud, som er viktig. Jeg tror vi trenger en radikal fornyelse. Hvordan den enkelte opplever fornyelse, om det skjer på stille retreater, på fornyelsesmøter eller på andre måter, er underordnet — bare det skjer! sier kaptein Jostein Nielsen.
___________________________
Territoriallederen, kommandør Edward Hannevik, sier dette om «Toronto-vekkelsen»: «Hvis det er fra Herren, skal ikke vi stenge for den — men er det ikke fra Herren, vil det visne bort av seg selv. Jeg opplever ikke dette som noen uro. Jeg følger den med oppmerksomhet. Hvis dette kan utfordre våre soldater til ikke bare selvnytelse, men også til selvytelse, så er jeg for det.» (Dagen 14/12 -94). ■
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar