I Vårt Land tirsdag kommer generalsekretæren i Norges kristne råd, Ørnulf Steen, med noen betraktninger (1) som jeg vil forsøke å kommentere. Jeg gjør det i egenskap av å være leder for arrangementskomiteen for «Bønn for Oslo 2003», og jeg gjør det med en viss ambivalens.
Ambivalensen skyldes det faktum at lesere kan få inntrykk av at det her er snakk om «fronter», mens det ikke på noe tidspunkt har vært verken konflikter eller ønsker om å lage konkurrerende arrangement. Vi er allerede i dialog, og kommer fortsatt til å være det.
Bønn for Oslo har sin basis i et bønnefellesskap mellom prester og pastorer i Oslo og de ukentlige bønnemøte-ne i Gamle Akers Menighetshus i Geitmyrsveien. Den formen Bønn for Oslo har fått er snarere et utfyllende arrangement og et svar på de bønner som bes i Bønneuken for kristen enhet enn en konkurrent. Som Steen helt riktig påpeker, er hovedanliggendet med Bønn for Oslo å be om Guds velsignelse og beskyttelse over hovedstaden. Vi har sett hvordan tilsvarende bønneinitiativ har vært med på å forvandle byer over hele verden, og har også sett resultater av konkret bønn i Oslo i de tre årene dette felles bønne-arbeidet har pågått.
Initiativtakerne bak Bønn for Oslo har ikke hatt som ønske eller mål å danne en felles teologisk basis å jobbe ut i fra, men har utelukkende henvendt seg til kristne i byen som vil være med å be om at Oslo skal forvandles til en by som i større grad preges av kristne verdier og normer, forsoning og fred.
Det ble derfor medio november sendt et brev per e-post til de menigheter som er registrert i databasen som også brukes av Oslo kristne råd til informasjonsspredning. Brevet inneholdt en åpen invitasjon til å stille seg bak arrangementet. Etter dette var det noen menigheter som meldte seg slik at det i år var 22 menigheter som stod bak arrangementet, mot 17 året før.
Det kan være at denne invitasjonen har vært mangelfull, og det kan jeg i så fall beklage, men det har ikke vært bevisst ønske om å holde noen konfesjoner utenfor.
Når det gjelder Bønneuken for kristen enhet, er utgangspunktet et annet. Her dreier det seg i større grad om institusjonell enhet, og det er korrekt at disse arrangementene har jobbet tungt de senere år. Vi (undertegnede har de to foregående årene vært med på arrangørsiden) har på en måte klart å gi uken en legitimitet ved å gjøre allerede eksisterende arrangement i et kirkesamfunn til et felleskristelig arrangement ved at det for eksempel hentes talere og sangkrefter fra en annen menighet i tillegg til at man bruker de ferdige bønnene som er oversatt og bearbeidet av Norges kristne råd.
De arrangementene som ikke har hatt basis i en allerede eksisterende tradisjon, har samlet marginal oppslutning, men vi prøver igjen i 2004.
Under Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «spare-bluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende.
Jeg er usikker på hvem som er adressaten for det vitnesbyrd vi ønsker å gi om kristen enhet, men om det er Vårherre eller mannen i gata, er jeg i mitt enfold tilbøyelig til å tro at antallet kristne som kommer sammen og ber om det samme, er et sterkere vitnesbyrd enn et arrangement med bred institusjonell tilslutning som samler en håndfull.
Bønn for Oslo er ikke avsluttet. Vi ber fortsatt og samles til felles bønne-møte hver uke. Vi ber fordi vi er glad i byen vår og vi tror at Gud er det samme. Ingen som ber blir avkrevd å flagge konfesjonell tilhørighet. Bønnefellesskapet er åpent for alle. Jeg aner ikke hvor de kommer fra, alle de jeg ber sammen med, men vi er ett i Kristus. Gud har bare en menighet i Oslo, men vi går i forskjellige forsamlinger. Kanskje vi sees i menighetssalen i Geitmyrsveien 7 på tirsdag kl. 06.00?
Jostein Nielsen
-----------------------------------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar