Drangedal og navnepunktering

 Da jeg kom til Drangedal og ble "reserve-krokunge" i 1998, ble jeg fort klar over den store interessen for bygdehistorie og opprinnelsen til stedsnavn som finnes i kommunen. Det er med forventning jeg hvert år ser fram til historielagets årbok, og innleggene som står i Drangedalsposten som omhandler liknende tema blir lest med "stor appetitt". 

 Jeg har ingen sterke formeninger om Rønnomnibben på grunn av sin utforming kan ha gitt navn til dalføret, selv om det er korrekt at ordet drangr kan bety en spiss, opphøyet stein eller klippe. Årsaken til at jeg likevel velger å skrive noen ord, har sin bakgrunn i innlegget til Olav T. Naas (10. juni 04) der han slår fast at "dranga" er flertalls hannkjønnsord i genitiv, og at det derfor er snakk om en dal med flere klipper — og at dette faktum skulle være nok til å punktere Rønnomnibb-teorien som Olaf Vogsland framsatte i samme avis 21. mai 04.

 Jeg er ikke etymolog, men har relativt god kjennskap til islandsk, et språk som i liten grad har endret seg de siste 1000 år. For eksempel har ordet drangr (som de fleste tilsvarende ord: f. eks. dalr) kun fått fonetisk hjelp ved å tilføye "u" i siste stavelse. Enkelte hankjønnsord finnes både i svak og sterk ut-gave. Det er tilfellet med dette ordet som i nominativ entall heter "drangur". 

Det er også korrekt at dette ordet får formen "dranga" i genitiv flertall, men det er forhastet å trekke konklusjonen at det derfor er snakk om flere klipper, for jeg tviler på at man kan utelukke at en svak bøyning ligger til grunn. Den svake formen heter "drangi" i nominativ entall, og får formen "dranga" i de andre kasusene i entall — også i genitiv. Det er ikke så ofte at det samme ordet kan bøyes både sterkt og svakt, men det kan altså dette ordet, og dermed kan det godt være at det er snakk om én klippe, men om det er Rønnomnibben, vil jeg ikke ha noen formening om. 

Jostein Nielsen
--------------------------------------
Publisert i Drangedalsposten 4. juni 2004

Bønn for Oslo

Under aksjonen Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «sparebluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende, skriver Jostein Nielsen.

I Vårt Land tirsdag kommer generalsekretæren i Norges kristne råd, Ørnulf Steen, med noen betraktninger (1) som jeg vil forsøke å kommentere. Jeg gjør det i egenskap av å være leder for arrangementskomiteen for «Bønn for Oslo 2003», og jeg gjør det med en viss ambivalens. 

Ambivalensen skyldes det faktum at lesere kan få inntrykk av at det her er snakk om «fronter», mens det ikke på noe tidspunkt har vært verken konflikter eller ønsker om å lage konkurrerende arrangement. Vi er allerede i dialog, og kommer fortsatt til å være det. 

Bønn for Oslo har sin basis i et bønnefellesskap mellom prester og pastorer i Oslo og de ukentlige bønnemøte-ne i Gamle Akers Menighetshus i Geitmyrsveien. Den formen Bønn for Oslo har fått er snarere et utfyllende arrangement og et svar på de bønner som bes i Bønneuken for kristen enhet enn en konkurrent. Som Steen helt riktig påpeker, er hovedanliggendet med Bønn for Oslo å be om Guds velsignelse og beskyttelse over hovedstaden. Vi har sett hvordan tilsvarende bønneinitiativ har vært med på å forvandle byer over hele verden, og har også sett resultater av konkret bønn i Oslo i de tre årene dette felles bønne-arbeidet har pågått. 

Initiativtakerne bak Bønn for Oslo har ikke hatt som ønske eller mål å danne en felles teologisk basis å jobbe ut i fra, men har utelukkende henvendt seg til kristne i byen som vil være med å be om at Oslo skal forvandles til en by som i større grad preges av kristne verdier og normer, forsoning og fred. 

Det ble derfor medio november sendt et brev per e-post til de menigheter som er registrert i databasen som også brukes av Oslo kristne råd til informasjonsspredning. Brevet inneholdt en åpen invitasjon til å stille seg bak arrangementet. Etter dette var det noen menigheter som meldte seg slik at det i år var 22 menigheter som stod bak arrangementet, mot 17 året før. 

Det kan være at denne invitasjonen har vært mangelfull, og det kan jeg i så fall beklage, men det har ikke vært bevisst ønske om å holde noen konfesjoner utenfor. 

Når det gjelder Bønneuken for kristen enhet, er utgangspunktet et annet. Her dreier det seg i større grad om institusjonell enhet, og det er korrekt at disse arrangementene har jobbet tungt de senere år. Vi (undertegnede har de to foregående årene vært med på arrangørsiden) har på en måte klart å gi uken en legitimitet ved å gjøre allerede eksisterende arrangement i et kirkesamfunn til et felleskristelig arrangement ved at det for eksempel hentes talere og sangkrefter fra en annen menighet i tillegg til at man bruker de ferdige bønnene som er oversatt og bearbeidet av Norges kristne råd. 

De arrangementene som ikke har hatt basis i en allerede eksisterende tradisjon, har samlet marginal oppslutning, men vi prøver igjen i 2004. 

Under Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «spare-bluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende. 

Jeg er usikker på hvem som er adressaten for det vitnesbyrd vi ønsker å gi om kristen enhet, men om det er Vårherre eller mannen i gata, er jeg i mitt enfold tilbøyelig til å tro at antallet kristne som kommer sammen og ber om det samme, er et sterkere vitnesbyrd enn et arrangement med bred institusjonell tilslutning som samler en håndfull. 

Bønn for Oslo er ikke avsluttet. Vi ber fortsatt og samles til felles bønne-møte hver uke. Vi ber fordi vi er glad i byen vår og vi tror at Gud er det samme. Ingen som ber blir avkrevd å flagge konfesjonell tilhørighet. Bønnefellesskapet er åpent for alle. Jeg aner ikke hvor de kommer fra, alle de jeg ber sammen med, men vi er ett i Kristus. Gud har bare en menighet i Oslo, men vi går i forskjellige forsamlinger. Kanskje vi sees i menighetssalen i Geitmyrsveien 7 på tirsdag kl. 06.00? 

Jostein Nielsen 

Innlegget som PDF

-----------------------------------------

(1) Her er Ørnulf Steens innlegg fra 21 jan. 2003 som PDF

Er det noe du går glipp av…?

Illustrasjonen er ment å få folk til å trekke på smilebåndet, men den er kanskje ikke så morsom likevel? Kan vi tenke oss muligheten av at ikke alle hyrdene fikk med seg det som skjedde?

I påskesalmen «Deg være ære», er det en setning som står på egne ben: «Troens øye ser det!»
Forestill deg at det virkelig var en av hyrdene som ikke fikk med seg det som skjedde - var det fordi troens øye var lukket?

Å tro er en gave, og alle har fått et mål av tro, men mange nekter til og med å ta i bruk det mål av tro de har fått. De blir blinde for at det «skjer noe spennende i denne jobben» og dermed går de glipp av underet.

«En frelsesandakt», tenker du som har vandret med Herren noen år, og kanskje du vurderer å slutte å lese videre fordi du vet at du er trygg på din vandring.
OK - Fortsett din vandring i trygg tillit til at Han kom til jorden, ble menneske, døde og stod opp igjen for at du skulle bli frelst. Likevel er det slik at også mange kristne går glipp av underet i hverdagen nettopp fordi de blir sløve når det gjelder å bruke troens øye. «Det skjer aldri noe spennende i min menighet» - «Alt vi holder på med er trivialiteter uten resultater». Du har nok hørt det, og kanskje du til og med har hørt «hyrder» samtale om det?

Det har jeg. Jeg er også «hyrde», og jeg vet at jeg har en Far i himmelen som ønsker å få meg i tale, vise meg sin godhet og åpenbare for meg sannheter for livet mitt her på jorden. Derfor har jeg en stadig bønn: «Gud, la meg være våken for ditt under!»

La oss vende tilbake til hyrden på marken. Gikk han glipp av underet fordi han hadde klare formeninger om hva det var som skulle «gjøre jobben spennende»?

Det kan fort bli et problem når vi blir premiss-leverandører for hvordan Gud skal åpenbare seg i våre liv. Hvis noe skal få meg til å endre min livsstil, må det skje på «den» måten!

I det gamle testamentet kan vi lese beretningen om Na'aman. Han gikk nesten glipp av et under, og det på tross av at han hadde reist langt for å oppleve det. Han klarte ikke å se at det kunne skje et under ved å gå til Jordan og dukke seg syv ganger. 

Nei, hva leser vi?
Da ble Na'aman sint og drog bort. Han sa: «Jeg trodde da at han (profeten Elisja) ville komme ut til meg, stå fram og påkalle Herren sin Gud og føre hånden fram og tilbake over det syke sted, så jeg ble befridd for sykdommen »(1). Mennesker som er forutinntatte vil ofte gå glipp av Guds under. Heldigvis for Na'aman var det noen som reiste med ham som brukte «sitt tros-øye» og overtalte ham til å forsøke slik at han likevel fikk oppleve underet. 

Ved en annen anledning var det noen «hyrder» som var samlet. Plutselig ble Guds under åpenbart midt i blant dem i form av den oppstandne Jesus. De så det og trodde, men «Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom.» (2) Tomas syntes det var vanskelig å tro, og i hans tilfelle viste Gud sin raushet ved å komme ham i møte på tross av at det var Tomas som la premissene, men det skjedde ikke da Tomas var alene. Jeg tror det skjedde fordi han på tross av sin manglende tro ble dratt med i fellesskapet med de andre disiplene.

Det vil alltid være noen som i perioder vil ha problemer med å bruke «troens øye» - la oss som disiplene, som Na'amans tjenere og forhåpentlig som hyrdene på marken som så og hørte engelen og den himmelske hærskare, ta med oss «tvilerne» for å tilbe Guds under. Vi vet aldri når troens øye plutselig åpnes på et menneske. På en måte kan vi si at den sterke åpenbaringen som hyrdene fikk på marken, kun var en forberedelse på det som skulle skje, men det krevde en aktiv handling fra deres side.

Det samme kan vi si om Na'a-man og Tomas, og med et utall av andre eksempler fra Guds ord. Mennesker som fikk oppleve underet handlet i tro på den åpenbaring de hadde fått. Det troens øye hadde sett måtte bli virkelig gjennom handling. For hyrdene betydde det å gå til stallen, for Na'aman mente det å dukke seg i Jordan og for Tomas handlet det om være sammen med dem som påstod at de hadde sett - for kanskje skjedde det igjen?

Vi vet ikke hvor langt det var fra marken til stallen, men av og til kan til og med kort distanse rent geografisk være som en uoverstigelig hindring når man er usikker på hva som blir utfallet på initiativet. Hyrdene var nok redde for å gå glipp av fortsettelsen på historien, derfor gikk de.
Hva gjør vi for ikke å gå glipp av noe?

• Kanskje du skulle søke sammen med andre troende i tilbedelse?
• Kanskje du skulle velsigne noen i nabolaget med å lyse Guds fred over dem?
• Kanskje det handler om å gjøre opp en sak slik at det igjen kan bli fred i en familie?
• Eller det handler om å rekke ut en hånd eller åpne et hjem for noen som virkelig trenger det?
• For du vil vel ha med deg resten av historien?

Publisert i Dagens 'JULEDAGEN'  21. des. 2002

Refleksjonen som PDF

------------------------------------
(1) 2 Kongebok 5:11
(2) Johannes 20:24

«Redd barna» og «Fri abort»

Leserinnlegg* 

Store deler av den norske befolkning benyttet sist søndag atskillige timer foran fjernsynsskjermen. «Aksjon -78» stod på programmet - innsamling til «Redd barna» - god underholdning - kjente fjes. 

Guttorm Hansen dukket også opp, mannen som få måneder tidligere stod på Stortingets talerstol og prekte følelsesladet for «fri abort», støttet nå opp om «Redd barna». En av «Redd barnas» største oppgaver er å få ned spedbarnsdødeligheten, men skjønner barn under et år mer av hva livet er enn fosteret i mors liv?

Hvor står du, Guttorm Hansen? 

Hvor står du Ola nordmann, du som valgte en regjering som vedtok vår gjeldende abortlov (fra jan, 79)? La oss få god samvittighet ved å hjelpe «de langt borte» mens vi tar livet av våre egne. 
Gratulerer.

Jostein Nielsen Maura

----------------------------------
* Jeg har skrevet noen leserinnlegg i VG og andre aviser, og jeg har kopier av de fleste. Siden de mange av dem adresserer en konkret sak, er det få jeg velger å poste på denne bloggen. Dette er tatt med som et eksempel. Selv om det er mer enn 40 år siden det stod på trykk, er abort-problematikken og de etiske utfordringene knyttet til spørsmålet fortsatt aktuelle.