Vi takker Gud for det vi får være med på

TEKST OG FOTO: Nina Skråmestø Nesheim 

Majorene Magna og Jostein Nielsen er takknemlige for arbeidet de får være med på i Mollova. 

— Møtet med nøden her gjør sterkt inntrykk på oss. Selv om vi var godt forberedt, var det umulig å sette seg inn i den uendelige nøden uten å ha vært her. Det er vanskelig å sortere inntrykk og finne ord for all elendigheten. Det er da tårene kommer. Vi får lyst til å bruke alt vi har på å hjelpe, forteller Magna Nielsen, som sammen med mannen Jostein Nielsen arbeider som divisjonssjefer for Frelsesarmeen i Moldova, Ukraina og Romania. 

De kom til Moldova i september i fjor. Leiligheten deres ligger i hovedstaden Chisinau med 700.000 innbyggere. Den viktigste jobben de første årene vil være å legge til rette for at arbeidet i de aktuelle landene skal fungere økonomisk og praktisk. De forteller at de til sammen har ansvar for 35 korps. 

— Frelsesarmeen i disse landene er svært ung, og arbeidet er veldig sår-bart. På kort sikt må det bygges både åndelig identitet og tilhørighet samt fysiske lokaliteter. Mange steder mister vi mennesker fordi vi må flytte til nye lokaler. Noen korps har flyttet 10-15 ganger, og hver gang mister vi noen. 

Det som er veldig positivt her, er at det sosiale arbeidet utføres av korpsene. Offiserene her har behov for ledere som har erfaring fra Frelsesarmeen, forteller Jostein som i første omgang har svart ja til å være i Moldova i tre år. Men ekteparet ser ikke bort fra at det kan bli lenger. 

Velsignelse å være offiser 
Enda er ikke alle formaliteter i orden med hensyn til visa til alle landene de skal forholde seg til. Men de har vært i Ukraina og regner med at alt er i orden til feiringen av femårsjubileum i Romania. 

— Dette er bare en pro forma sak, vi har vært i full aktivitet fra første dag. Vi er veldig imponert over alt arbeidet som drives av organisasjonen vår her nede. Det gjøres et utrolig godt feltarbeid, og kravet til dokumentasjon er høyt. Det er en velsignelse å være offiser i Frelses-armeen, sier Jostein. Han forteller at Frelsesarmeen i Moldova har høy status blant folk flest, og at det er køer for å bli offiser. Kontoret de jobber på er så dårlig at de er redd taket skal falle i hodet på dem. Derfor ser de seg om etter nye lokaler. 

 — Kanskje vi kan ruste opp de lokalene vi jobber i nå til medisinsk senter med tiden, sier Jostein. De forteller at de er blitt møtt med en utrolig varme og kjærlighet. 
 — Menneskene her er fantastiske. Øst-Europa har andre måter å jobbe på enn vi er vant til, og vi gleder oss til å få oversikt og komme inn i arbeidet, sier Magna. Hun forteller at de er blitt vant til å ta en dag av gangen, siden det ikke er så lett å legge planer.

Smertefull omsorgsbyrde 
 — For oss personlig er den største utfordringen utvilsomt å få oversikt over arbeidet og finne ut av hvordan vår arbeidskraft best kan utnyttes. Språkene er en annen kjempeutfordring for oss. I utgangspunktet går det greit med engelsk, men vi føler at det er lite tilfredsstillende å være avhengig av tolk til stadighet.
Vi står hele tiden overfor nye utfordringer, og behovene er enorme, men det er er vakkert land og et flott folk. 

Magna og jeg har inntrykk av at selv om den materielle nøden er stor, er det mange foreldre og foresatte som viser stor omsorg. En omsorgsbyrde som selvfølgelig også blir smertefull fordi de ønsker å gi barna så mye mer enn de har, forteller Jostein. Han sier at et stort problem er at landet mangler infrastruktur, og at det optimale egentlig er å hjelpe innbyggerne med å bygge fabrikker. 

 — For meg tror jeg faktisk at det er oppdagelsen av at jeg ikke ser noen lysning for Moldova rent praktisk som har gjort mest inntrykk. Selvfølgelig er det mye som kan skje ved en åndelig vekkelse, men uten en slik kan det virke håpløst. I Moldova er det landbruk og billig arbeidskraft, men når all kraft må importeres, er det vanskelig å foredle matvarer selv. Jeg ser på en måte ikke ende på nøden. Det høres kanskje rart ut, men slike ting gjør faktisk sterkere inntrykk enn fattige babuskaer, handikappede og barn som tigger på gata. At ikke infrastrukturen fungerer er faktisk et tegn på at tiggerne ikke vil få det bedre, sier Jostein. 

Han sier at på lang sikt er det viktig at arbeidet blir selvfinansierende slik at de ikke er avhengig av støtte utenfra. Han innser at det er langt fram dit, selv om mange praktiserer tiende-prisippet. Med de lave lønningene de har i Moldova blir dette nesten ingenting. Det er så godt som ingenting å hente i befolkningen på kort sikt. 

Jostein er spent på det nye dagsenteret og korpset som skal bygges i landsbyen Ungheni, men han er samtidig bekymret for driften. 

— Det er ikke lønningene som er problemet, de er så lave. Men pengeknapphet til drift er et problem her, sier han. 

Lav levestandard 
Magna forteller at selv om de var godt forberedt på dårlige forhold og lav levestandard var det en stor omveltning å komme ned hit. 

— En ting er å se det for seg i fantasien, en annen ting er å vite at her skal vi bo. Utenfor leiligheten fløt det av søppel da vi kom. Men jeg skal ikke klage. Vi har til og med varmt og kaldt vann på badet og kaldt vann på kjøkkenet, sier Magna og smiler. Når jeg spør hva de gjør i fritiden, ler de og forteller at det ikke har vært et problem foreløpig, for fritid har de stort sett ikke. Det er alt for mye ar-beid som venter og alt for mange som trenger hjelp. 

— Her er så utrolig mye å ta tak i. Nøden er uendelig, forteller Jostein. 
— Hva savner dere mest? 
— Vi savner familien. Og et glass med kald norsk melk hadde smakt godt, ler Jostein. 
— Men Guds rike handler ikke om geografi, folkegrupper eller kirkesamfunn. Guds familie finner du alle steder. Når du kjenner enheten i Ånden er du hjemme selv om veggene ikke har norsk bondemønster og brødskiva mangler brunost. • 

Publisert i Krigsropet #4 2005 s 20-21 - PDF
Hele #4 2005 i Nasjonalbibliotekets arkiv