Hva får verden til å lytte? var ‘overskriften’ på blogg-innlegget som jeg publiserte tirsdag morgen den 12. januar 2016. Tilfeldigvis var Magna og jeg i Istanbul akkurat denne morgenen. Vi var på tilbake til Moldova etter juleferie i Norge, og skulle mellomlande i Istanbul med planlagt landing i Moldova søndag kveld. Men på grunn av tåke i Chisinau ble flyavgangene kansellert, og følgelig ble vår transittid i Istanbul utvidet fra to timer til to døgn.
Da vi endelig i løpet av mandagen visste at hjemreisen var utsatt til tirsdag kveld, bestemte vi oss for å dra på bytur tirsdag formiddag. Etter å ha sett vakre Hagia Sofia, fulgte Magna og jeg vår guide over Hippodromen i retning av obelisken på Sultanahmet-plassen ved den blå moskeen. Mens vi ruslet dit, snakket vi om hvor sjenerøs Gud er som ordnet det slik at vi fikk se den vakre byen gratis. Magna stoppet og tok et bilde av obelisken. I det neste øyeblikket utløste en selvmordsbomber en sprengladning i en gruppe tyske turister ti meter fra oss.
Jeg begynte å løpe, men skjønte etter et par skritt at noe hadde gått gjennom kneet mitt. Jeg klarte å bevege meg noen meter før jeg falt i bakken. Da jeg lå der, var min eneste tanke:
«Er Magna trygg?»
- bare noen sekunder senere var hun ved siden av meg. Da jeg så at hun var uskadd, ble jeg fylt av en merkelig form for fred. Jeg kunne se at mange mennesker hadde falt på bakken, enten døde eller bevisstløse. Kjøtt-rester var spredt over alt, og Magnas klær og skoene mine var dekket med det.
Jeg visste med en gang hva som hadde skjedd, og jeg tenkte bare: «Så det er slik det er i virkeligheten» - med tanke på liknende scener jeg hadde sett på TV-skjermen. Magna og jeg sier veldig ofte til hverandre: «enten vi lever eller dør, hører vi Herren til» (Romerne 14:8).
I løpet av det neste døgnet ble det gjentatt til en rekke journalister og internasjonale nyhetsbyråer - og overført av nasjonale og internasjonale kanaler, som CNN, over hele verden.
Da vi endelig i løpet av mandagen visste at hjemreisen var utsatt til tirsdag kveld, bestemte vi oss for å dra på bytur tirsdag formiddag. Etter å ha sett vakre Hagia Sofia, fulgte Magna og jeg vår guide over Hippodromen i retning av obelisken på Sultanahmet-plassen ved den blå moskeen. Mens vi ruslet dit, snakket vi om hvor sjenerøs Gud er som ordnet det slik at vi fikk se den vakre byen gratis. Magna stoppet og tok et bilde av obelisken. I det neste øyeblikket utløste en selvmordsbomber en sprengladning i en gruppe tyske turister ti meter fra oss.
«Er Magna trygg?»
- bare noen sekunder senere var hun ved siden av meg. Da jeg så at hun var uskadd, ble jeg fylt av en merkelig form for fred. Jeg kunne se at mange mennesker hadde falt på bakken, enten døde eller bevisstløse. Kjøtt-rester var spredt over alt, og Magnas klær og skoene mine var dekket med det.
Jeg visste med en gang hva som hadde skjedd, og jeg tenkte bare: «Så det er slik det er i virkeligheten» - med tanke på liknende scener jeg hadde sett på TV-skjermen. Magna og jeg sier veldig ofte til hverandre: «enten vi lever eller dør, hører vi Herren til» (Romerne 14:8).
Min neste tanke var et spørsmål til Gud:
«Herre, hva kan du bruke dette til?»
Jeg visste at selvmordsbomberen ønsket å fange verdens oppmerksomhet med ondskap, og jeg vet at Guds løsning er:
«La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» - Romerne 12:21.
Samtidig minnet vi oss selv om at: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» - Romerne 8:28.
Derfor visste jeg at han ville gi meg muligheten til å vitne om sin kjærlighet til et bredt publikum.
Mens vi satt og ventet på ambulansene, ba jeg for de som var drept og skadet, og takket ham for livet og for hvordan han skulle forvandle det onde til noe godt.
Etter ti minutter fikk ambulansene lov til å starte redningsarbeidet, og fra da av gikk alt veldig fort. På sykehuset var alt veldig effektivt og profesjonelt. Midt i det hele klarte norsk media å få tilgang til meg til tross for sikkerheten, og mindre enn tre timer etter eksplosjonen, var den første videoen av vitnesbyrdet om Guds kjærlighet som det eneste middel mot ondskap, vist på TV.
Mens vi satt og ventet på ambulansene, ba jeg for de som var drept og skadet, og takket ham for livet og for hvordan han skulle forvandle det onde til noe godt.
Etter ti minutter fikk ambulansene lov til å starte redningsarbeidet, og fra da av gikk alt veldig fort. På sykehuset var alt veldig effektivt og profesjonelt. Midt i det hele klarte norsk media å få tilgang til meg til tross for sikkerheten, og mindre enn tre timer etter eksplosjonen, var den første videoen av vitnesbyrdet om Guds kjærlighet som det eneste middel mot ondskap, vist på TV.
Gud ga meg muligheten til å snakke og vitne til to statsråder for den tyrkiske regjeringen, en tjenestemann fra Istanbul kommune og til legene og ansatte ved sykehuset samt det tyrkiske politiet og medlemmer fra det svenske og det tyske konsulatet.
Det var allerede sent på kvelden da det endelig roet seg ned på rommet mitt på min første dag på sykehuset i Istanbul, og jeg endelig tid til å be og tenke. Det første verset jeg tenkte på var:
Det var allerede sent på kvelden da det endelig roet seg ned på rommet mitt på min første dag på sykehuset i Istanbul, og jeg endelig tid til å be og tenke. Det første verset jeg tenkte på var:
«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag» - 1 Mosebok 50:20.
Jeg opplevde at Gud allerede hadde vendt noe av det onde til noe godt.
Med litt humor syntes jeg at det var litt trist at prosjektilet hadde gått gjennom kneet. Hvis det fortsatt hadde satt der og kirurgene kunne fjernet det, ville jeg ha beholdt det og gravert referansen ‘1 Mos 50:20’ på prosjektilet. Denne tanken var selvfølgelig inspirert av Lily, kona til Samuel Logan Brengle, som tok vare på mursteinen som ble kastet mot mannen hennes og nesten drepte ham. Brengle brukte de 18 månedene av rekonvalesensen for å skrive sin første bok om hellighet. Lily skrev referansen på mursteinen, og de beholdt den resten av livet.
Dette handlet ikke bare om Magna og meg. Gud mobiliserte en enorm hær av bønnekrigere over hele verden. Da nyheten ble spredd både i offisielle og sosiale medier, tror jeg at flere hundre tusen var med og ba. Vi har fått så mange hilsener, og har bare vært i stand til å svare på noen få, men vi er så takknemlige til Gud og til dere som representerer kroppen hans. En hilsenen som kom etter noen dager, inneholdt denne meldingen:
«Jeg vil være forsiktig med å påstå at jeg har mottatt et ord fra Herren til deg, men det ser ut til at versene fra 1 Mosebok 50:15-21 er ment for deg. Spesielt vers 20. Ta det for hva det er, og spør Herren hva dette betyr for deg.»
Jeg kunne skrive tilbake til avsenderen og bekrefte at det kommer fra Herren. Det eneste som får folk til å lytte i dag, er når vi handler og reagerer med Guds kjærlighet. Hvis jeg ikke lar ham jobbe gjennom meg med sin kjærlighet, kan jeg samstemme med Paulus: Da er jeg ingenting - 1 Korinterbrev 13:2.
I Istanbul lærte Gud meg nok en gang at kjærligheten hans får verden til å lytte! Så hvis vi vil se Guds rike komme til Russland og Øst-Europa, må alt vi gjør være mettet med
------------------------------------------------------
Jeg opplevde at Gud allerede hadde vendt noe av det onde til noe godt.
Med litt humor syntes jeg at det var litt trist at prosjektilet hadde gått gjennom kneet. Hvis det fortsatt hadde satt der og kirurgene kunne fjernet det, ville jeg ha beholdt det og gravert referansen ‘1 Mos 50:20’ på prosjektilet. Denne tanken var selvfølgelig inspirert av Lily, kona til Samuel Logan Brengle, som tok vare på mursteinen som ble kastet mot mannen hennes og nesten drepte ham. Brengle brukte de 18 månedene av rekonvalesensen for å skrive sin første bok om hellighet. Lily skrev referansen på mursteinen, og de beholdt den resten av livet.
Dette handlet ikke bare om Magna og meg. Gud mobiliserte en enorm hær av bønnekrigere over hele verden. Da nyheten ble spredd både i offisielle og sosiale medier, tror jeg at flere hundre tusen var med og ba. Vi har fått så mange hilsener, og har bare vært i stand til å svare på noen få, men vi er så takknemlige til Gud og til dere som representerer kroppen hans. En hilsenen som kom etter noen dager, inneholdt denne meldingen:
«Jeg vil være forsiktig med å påstå at jeg har mottatt et ord fra Herren til deg, men det ser ut til at versene fra 1 Mosebok 50:15-21 er ment for deg. Spesielt vers 20. Ta det for hva det er, og spør Herren hva dette betyr for deg.»
Jeg kunne skrive tilbake til avsenderen og bekrefte at det kommer fra Herren. Det eneste som får folk til å lytte i dag, er når vi handler og reagerer med Guds kjærlighet. Hvis jeg ikke lar ham jobbe gjennom meg med sin kjærlighet, kan jeg samstemme med Paulus: Da er jeg ingenting - 1 Korinterbrev 13:2.
I Istanbul lærte Gud meg nok en gang at kjærligheten hans får verden til å lytte! Så hvis vi vil se Guds rike komme til Russland og Øst-Europa, må alt vi gjør være mettet med
Guds kjærlighet
Publisert i det russiske Krigsropet Вестник спасения # 2 - 2016 - PDF-format
Link to the full version of Вестник спасения #2 - 2016 год
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar