I FOKUS - Troens evige "NÅ"

Illustrasjonen til høyre hører til diktet nederst på siden

I urolige tider kan det være godt å minne seg selv om hva den kristne troen bygger på. Den står støtt. Jeg lever livet mitt i Ham som er ‘den evige NÅ’. Da jødene utfordret Jesus med spørsmålet:

«Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?», svarte Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, ER jeg.» (Johannes 8:58f) – en som er fra evighet og til evighet kan ikke omtales i fortid.

Dersom det er sant at jeg som tror ‘ER’ i Kristus, er jeg allerede i evigheten. «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til», skrev Paulus (Romerne 14:8).

Betyr dette at jeg aldri kjenner på ‘uro’? Selvfølgelig kan jeg bli urolig når jeg ser på all den ondskapen som utfolder seg i verden i dag. Viktige verdier som for få år siden ble betraktet som et forutsigbart fundament for internasjonal samhandling, blir tilsidesatt av tyranner så ofte at det eneste forutsigbare ved dem er deres egen uforutsigbarhet. Det verste er at de vet hva de gjør, for det handler om makt og penger – dermed fanges de neppe opp av Jesu bønn for bødlene sine på korset.

Hva kan jeg gjøre i en slik situasjon? Jeg tar fram «hustavlen» til Paulus:

«Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, det som er god livsførsel og som fortjener ros, legg vinn på det!» 

Filipperne 4:8

John Gowans (1934-2012) var General i Frelsesarmeen ved millenniumskiftet. Han var en kunstner med ord og etterlot en skatt av tekster – både dikt og sanger. Jeg gjendiktet alle de ca 200 diktene hans for noen få år siden. Det første diktet handler om å gripe mulighetene som hver eneste dag gir oss:

DAGEN

Den ble borte
Det er sant
Og jeg ber om nåde.
Dagen i går
Kom og forsvant
Uten at jeg så det.
Den var ikke gitt
For å kastes bort
Jeg brukte den galt
Og gjort er gjort.
Så minn meg om
At dager er noe
Jeg låner.
Og hjelp meg slik
At dager ikke
Blir mån’er.
Men i dag er den ny,
Frisk, ren og fin.

Herre, hjelp meg

Å bruke den klokt:

Den er din!

Her finner du diktet og den engelske teksten

Hva får verden til å lytte?

Hva får verden til å lytte?  var ‘overskriften’ på blogg-innlegget som jeg publiserte tirsdag morgen den 12. januar 2016. Tilfeldigvis var Magna og jeg i Istanbul akkurat denne morgenen. Vi var på tilbake til Moldova etter juleferie i Norge, og skulle mellomlande i Istanbul med planlagt landing i Moldova søndag kveld. Men på grunn av tåke i Chisinau ble flyavgangene kansellert, og følgelig ble vår transittid i Istanbul utvidet fra to timer til to døgn.

Da vi endelig i løpet av mandagen visste at hjemreisen var utsatt til tirsdag kveld, bestemte vi oss for å dra på bytur tirsdag formiddag. Etter å ha sett vakre Hagia Sofia, fulgte Magna og jeg vår guide over Hippodromen i retning av obelisken på Sultanahmet-plassen ved den blå moskeen. Mens vi ruslet dit, snakket vi om hvor sjenerøs Gud er som ordnet det slik at vi fikk se den vakre byen gratis. Magna stoppet og tok et bilde av obelisken. I det neste øyeblikket utløste en selvmordsbomber en sprengladning i en gruppe tyske turister ti meter fra oss.

Jeg begynte å løpe, men skjønte etter et par skritt at noe hadde gått gjennom kneet mitt. Jeg klarte å bevege meg noen meter før jeg falt i bakken. Da jeg lå der, var min eneste tanke:

«Er Magna trygg?»
- bare noen sekunder senere var hun ved siden av meg. Da jeg så at hun var uskadd, ble jeg fylt av en merkelig form for fred. Jeg kunne se at mange mennesker hadde falt på bakken, enten døde eller bevisstløse. Kjøtt-rester var spredt over alt, og Magnas klær og skoene mine var dekket med det.

Jeg visste med en gang hva som hadde skjedd, og jeg tenkte bare: «Så det er slik det er i virkeligheten» - med tanke på liknende scener jeg hadde sett på TV-skjermen. Magna og jeg sier veldig ofte til hverandre: «enten vi lever eller dør, hører vi Herren til» (Romerne 14:8). 

Min neste tanke var et spørsmål til Gud:

«Herre, hva kan du bruke dette til?»

Jeg visste at selvmordsbomberen ønsket å fange verdens oppmerksomhet med ondskap, og jeg vet at Guds løsning er: 

«La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» - Romerne 12:21. 

Samtidig minnet vi oss selv om at: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» - Romerne 8:28.

Derfor visste jeg at han ville gi meg muligheten til å vitne om sin kjærlighet til et bredt publikum.


Mens vi satt og ventet på ambulansene, ba jeg for de som var drept og skadet, og takket ham for livet og for hvordan han skulle forvandle det onde til noe godt.

Etter ti minutter fikk ambulansene lov til å starte redningsarbeidet, og fra da av gikk alt veldig fort. På sykehuset var alt veldig effektivt og profesjonelt. Midt i det hele klarte norsk media å få tilgang til meg til tross for sikkerheten, og mindre enn tre timer etter eksplosjonen, var den første videoen av vitnesbyrdet om Guds kjærlighet som det eneste middel mot ondskap, vist på TV.

I løpet av det neste døgnet ble det gjentatt til en rekke journalister og internasjonale nyhetsbyråer - og overført av nasjonale og internasjonale kanaler, som CNN, over hele verden. 

Gud ga meg muligheten til å snakke og vitne til to statsråder for den tyrkiske regjeringen, en tjenestemann fra Istanbul kommune og til legene og ansatte ved sykehuset samt det tyrkiske politiet og medlemmer fra det svenske og det tyske konsulatet.

Det var allerede sent på kvelden da det endelig roet seg ned på rommet mitt på min første dag på sykehuset i Istanbul, og jeg endelig tid til å be og tenke. Det første verset jeg tenkte på var: 

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag» - 1 Mosebok 50:20.

Jeg opplevde at Gud allerede hadde vendt noe av det onde til noe godt.

Med litt humor syntes jeg at det var litt trist at prosjektilet hadde gått gjennom kneet. Hvis det fortsatt hadde satt der og kirurgene kunne fjernet det, ville jeg ha beholdt det og gravert referansen ‘1 Mos 50:20’ på prosjektilet. Denne tanken var selvfølgelig inspirert av Lily, kona til Samuel Logan Brengle, som tok vare på mursteinen som ble kastet mot mannen hennes og nesten drepte ham. Brengle brukte de 18 månedene av rekonvalesensen for å skrive sin første bok om hellighet. Lily skrev referansen på mursteinen, og de beholdt den resten av livet.

Dette handlet ikke bare om Magna og meg. Gud mobiliserte en enorm hær av bønnekrigere over hele verden. Da nyheten ble spredd både i offisielle og sosiale medier, tror jeg at flere hundre tusen var med og ba. Vi har fått så mange hilsener, og har bare vært i stand til å svare på noen få, men vi er så takknemlige til Gud og til dere som representerer kroppen hans. En hilsenen som kom etter noen dager, inneholdt denne meldingen:

«Jeg vil være forsiktig med å påstå at jeg har mottatt et ord fra Herren til deg, men det ser ut til at versene fra 1 Mosebok 50:15-21 er ment for deg. Spesielt vers 20. Ta det for hva det er, og spør Herren hva dette betyr for deg.»

Jeg kunne skrive tilbake til avsenderen og bekrefte at det kommer fra Herren. Det eneste som får folk til å lytte i dag, er når vi handler og reagerer med Guds kjærlighet. Hvis jeg ikke lar ham jobbe gjennom meg med sin kjærlighet, kan jeg samstemme med Paulus: Da er jeg ingenting - 1 Korinterbrev 13:2.

I Istanbul lærte Gud meg nok en gang at kjærligheten hans får verden til å lytte! Så hvis vi vil se Guds rike komme til Russland og Øst-Europa, må alt vi gjør være mettet med

Guds kjærlighet 

------------------------------------------------------

Publisert i det russiske Krigsropet Вестник спасения # 2 - 2016 - PDF-format

Link to the full version of Вестник спасения #2 - 2016 год