Hva får verden til å lytte?

Hva får verden til å lytte?  var ‘overskriften’ på blogg-innlegget som jeg publiserte tirsdag morgen den 12. januar 2016. Tilfeldigvis var Magna og jeg i Istanbul akkurat denne morgenen. Vi var på tilbake til Moldova etter juleferie i Norge, og skulle mellomlande i Istanbul med planlagt landing i Moldova søndag kveld. Men på grunn av tåke i Chisinau ble flyavgangene kansellert, og følgelig ble vår transittid i Istanbul utvidet fra to timer til to døgn.

Da vi endelig i løpet av mandagen visste at hjemreisen var utsatt til tirsdag kveld, bestemte vi oss for å dra på bytur tirsdag formiddag. Etter å ha sett vakre Hagia Sofia, fulgte Magna og jeg vår guide over Hippodromen i retning av obelisken på Sultanahmet-plassen ved den blå moskeen. Mens vi ruslet dit, snakket vi om hvor sjenerøs Gud er som ordnet det slik at vi fikk se den vakre byen gratis. Magna stoppet og tok et bilde av obelisken. I det neste øyeblikket utløste en selvmordsbomber en sprengladning i en gruppe tyske turister ti meter fra oss.

Jeg begynte å løpe, men skjønte etter et par skritt at noe hadde gått gjennom kneet mitt. Jeg klarte å bevege meg noen meter før jeg falt i bakken. Da jeg lå der, var min eneste tanke:

«Er Magna trygg?»
- bare noen sekunder senere var hun ved siden av meg. Da jeg så at hun var uskadd, ble jeg fylt av en merkelig form for fred. Jeg kunne se at mange mennesker hadde falt på bakken, enten døde eller bevisstløse. Kjøtt-rester var spredt over alt, og Magnas klær og skoene mine var dekket med det.

Jeg visste med en gang hva som hadde skjedd, og jeg tenkte bare: «Så det er slik det er i virkeligheten» - med tanke på liknende scener jeg hadde sett på TV-skjermen. Magna og jeg sier veldig ofte til hverandre: «enten vi lever eller dør, hører vi Herren til» (Romerne 14:8). 

Min neste tanke var et spørsmål til Gud:

«Herre, hva kan du bruke dette til?»

Jeg visste at selvmordsbomberen ønsket å fange verdens oppmerksomhet med ondskap, og jeg vet at Guds løsning er: 

«La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» - Romerne 12:21. 

Samtidig minnet vi oss selv om at: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» - Romerne 8:28.

Derfor visste jeg at han ville gi meg muligheten til å vitne om sin kjærlighet til et bredt publikum.


Mens vi satt og ventet på ambulansene, ba jeg for de som var drept og skadet, og takket ham for livet og for hvordan han skulle forvandle det onde til noe godt.

Etter ti minutter fikk ambulansene lov til å starte redningsarbeidet, og fra da av gikk alt veldig fort. På sykehuset var alt veldig effektivt og profesjonelt. Midt i det hele klarte norsk media å få tilgang til meg til tross for sikkerheten, og mindre enn tre timer etter eksplosjonen, var den første videoen av vitnesbyrdet om Guds kjærlighet som det eneste middel mot ondskap, vist på TV.

I løpet av det neste døgnet ble det gjentatt til en rekke journalister og internasjonale nyhetsbyråer - og overført av nasjonale og internasjonale kanaler, som CNN, over hele verden. 

Gud ga meg muligheten til å snakke og vitne til to statsråder for den tyrkiske regjeringen, en tjenestemann fra Istanbul kommune og til legene og ansatte ved sykehuset samt det tyrkiske politiet og medlemmer fra det svenske og det tyske konsulatet.

Det var allerede sent på kvelden da det endelig roet seg ned på rommet mitt på min første dag på sykehuset i Istanbul, og jeg endelig tid til å be og tenke. Det første verset jeg tenkte på var: 

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag» - 1 Mosebok 50:20.

Jeg opplevde at Gud allerede hadde vendt noe av det onde til noe godt.

Med litt humor syntes jeg at det var litt trist at prosjektilet hadde gått gjennom kneet. Hvis det fortsatt hadde satt der og kirurgene kunne fjernet det, ville jeg ha beholdt det og gravert referansen ‘1 Mos 50:20’ på prosjektilet. Denne tanken var selvfølgelig inspirert av Lily, kona til Samuel Logan Brengle, som tok vare på mursteinen som ble kastet mot mannen hennes og nesten drepte ham. Brengle brukte de 18 månedene av rekonvalesensen for å skrive sin første bok om hellighet. Lily skrev referansen på mursteinen, og de beholdt den resten av livet.

Dette handlet ikke bare om Magna og meg. Gud mobiliserte en enorm hær av bønnekrigere over hele verden. Da nyheten ble spredd både i offisielle og sosiale medier, tror jeg at flere hundre tusen var med og ba. Vi har fått så mange hilsener, og har bare vært i stand til å svare på noen få, men vi er så takknemlige til Gud og til dere som representerer kroppen hans. En hilsenen som kom etter noen dager, inneholdt denne meldingen:

«Jeg vil være forsiktig med å påstå at jeg har mottatt et ord fra Herren til deg, men det ser ut til at versene fra 1 Mosebok 50:15-21 er ment for deg. Spesielt vers 20. Ta det for hva det er, og spør Herren hva dette betyr for deg.»

Jeg kunne skrive tilbake til avsenderen og bekrefte at det kommer fra Herren. Det eneste som får folk til å lytte i dag, er når vi handler og reagerer med Guds kjærlighet. Hvis jeg ikke lar ham jobbe gjennom meg med sin kjærlighet, kan jeg samstemme med Paulus: Da er jeg ingenting - 1 Korinterbrev 13:2.

I Istanbul lærte Gud meg nok en gang at kjærligheten hans får verden til å lytte! Så hvis vi vil se Guds rike komme til Russland og Øst-Europa, må alt vi gjør være mettet med

Guds kjærlighet 

------------------------------------------------------

Publisert i det russiske Krigsropet Вестник спасения # 2 - 2016 - PDF-format

Link to the full version of Вестник спасения #2 - 2016 год

Gudsnærvær over ungdomskongressen

TEKST: Randi Bjelland
FOTO: Ranveig Holden Bøe

Rock, stand-up og utfordrende taler var noen av ingrediensene i menyen ungdommene fikk servert på kongressen - og mange ble berørt av det de så og hørte.

— Når vi arrangerer en ungdomskongress, er vi opptatte av at ungdommene skal være komfortable både når det gjelder uttrykksmåte, forkynnelse, lovsang og øvrig program, sier ungdomskonsulent i Frelsesarmeen, Peter Eide. Han håper at ungdomskongressen var en helg litt utenom det vanlige, der noen ble bedre kjent med Gud og andre fikk møte Jesus for første gang.

Årets tema var «Grensesprengende» — noe som gjenspeilte seg på flere plan. — Hovedtaler, major Jostein Nielsen, er utfordrende og direkte — og dermed grensesprengende i forkynnelsen. Bandet Electralyte er grensesprengende når det gjelder å lede ungdommene i lovsang. Stand-up komikeren Mackan Andersson er grensesprengende fordi vi aldri har hatt en komiker som har FA-bakgrunn med oss på kongressen.

— Hvorfor stand-up på en ungdoms-kongress?

— Jeg tror på en god helhet. I kristne settinger har vi gjerne rom for å gråte, som for eksempel i et ettermøte, men det er også viktig å gi rom for latter og glede. Det hører med til livet som kristen, sier Eide.

Ungdom i bønn

Og det var tydelig at helheten falt i smak hos mange. Det var mye oppriktige engasjement å spore, inderlig lovsang og mange unge mennesker som ble igjen til bønn og samtale lenge etter at de voksne var ferdige med sine møter. 

— Når det gjelder selve møtene må vi skrelle bort alt det unødvendige, og vi må gi folk tid til å være i lovsang og tid til å bli utfordret av Gud. Noen ganger tar dette mer tid enn vi tror. Vi bør ikke bestemme på forhånd når et møte skal være ferdig, sier Peter Eide.

Major Jostein Nielsen, hovedtaler på ungdomskongressen, beskriver en lydhør forsamling.

— Responsen var god, og ble bare bedre etter hvert som forsamlingen ble vant til meg og jeg til dem, sier Nielsen, som i talene fokuserte på 1. Korinterne 13; om tro, håp og kjærlighet. Majoren hadde en spesiell opplevelse i forkant av talene.

— Når det gjelder formidling til ungdom, har også kullissene noe å si. Jeg hadde tenkt å be de som skulle lage dem om å fokusere på sjakkspill. Det passet med temaet jeg skulle snakke om, særlig når det gjaldt tro og det å sprenge grenser. Jeg rakk imidlertid ikke å gi beskjeden, og da var det sterkt å komme inn i lokalet like før ungdomskongressen begynte og se tre svære sjakkbrett som kulis-ser, sier Jostein.

— Så jeg tror vi var på nett med Vår Herre!

Alle har ressurser

— Hva var det viktig for deg å få sagt til ungdommene?

— Det var å si noe som kan få fram de ressurser som hver enkelt har til rådighet når det gjelder det grenseløse oppdraget som Gud har gitt oss, nemlig å gjøre alle folk til disipler. Det oppdraget sprenger alle grenser, og da trenger vi tro, håp og kjærlighet som ressurs, sier Jostein. Han syntes kongressen var så fin at det var vanskelig å løsrive seg fra søndagsmøtene, spesielt det siste ungdomsmøtet. 

— Gudsnærværet hvilte tungt over forsamlingen. Det var et slikt øyeblikk man ikke ønsker skal ta slutt! • 

Krigsropet #37 - 2008 - PDF