«Heim» til Jule-Kroken!

Vi hadde ikke bodd lenge på Gvarv før vi var blitt totalt forelsket i folkelynnet og naturen i Telemark. Nesten hele livet har jeg bodd i tjenestebolig, og Magna ble med på «reisen» da vi giftet oss i 1978. Derfor hadde vi et sterkt ønske om å finne et oppussingsprosjekt som kunne bli hjemmet vårt. Det er nå drøye 17,5 år siden vi tok turen fra Gvarv til Kroken for første gang. Det var kjærlighet ved første blikk da vi så Brødsjø skule, vi var kommet «heim».

Mange syntes vi var gale som tok fatt på et slikt prosjekt, men vi har aldri angret på det, og gleder oss alltid til å komme «heim». Og det er jo noe helt spesielt å komme «heim til jul». Dersom du er en av dem som sier: «Så dikkan er heime nå!» når du ser oss, vil vi gjerne få si: «Tusen takk!» her i menighetsbladet. Det er så skjønt å få lov til å høre til et sted. Takk for den inkluderende rausheten!

Sist sommer beordret Frelsesarmeen oss tilbake til Chisinau for å være med å lede arbeidet i Moldova, Romania, Ukraina og Georgia. I tillegg har vi nært samarbeid med Russland, blant annet utdannes offiserene til Russland hos oss. Men dette handler ikke om Øst-Europa, men om Drangedal, om Kroken, om jul og litt om Frelsesarmeen. Planen er å komme «heim til jul» i år også, men vi rekker ikke de fantastiske «Heimelaga julekonsertene» som vi har fått lov til å være med på mange ganger. Imponerende kvalitet, godt innhold, ekte engasjement og stor giverglede med Jesus i sentrum.

Hva er det med drangedøler og Frelsesarmeen?

Først i 2014 slo drangedølene innsamlingsrekorden fra TV-aksjonen i 1995. Det var den gangen Frelsesarmeen var så heldig å få inntektene. TV-aksjonen skapte et sterkt engasjement for Haiti på Kroken skole som hvert år de siste 20 årene har hatt arrangement til støtte for arbeidet der. Siden har det kommet støtte til Frelsesarmeens arbeid både fra «Heimelaga julekonsert», Kroken misjonsforening, Sion og andre kilder. Jeg kan bare i ydmykhet takke og bukke, men jeg lurer på hva grunnen er.

Er det det rause folkelynnet, eller er det det at folket har kommet «heim»?

Jul handler egentlig om å komme heim. Ja, det er OK med julestemning, men til og med selverklærte ikke-troende, merker at julen handler om noe som er større enn oss selv. Det er et mysterium at mer enn to milliarder mennesker på jordkloden vender blikket mot et barn som ble født for 2000 år siden. Det er et mysterium at de kjenner at det er et fast punkt som gir håp i en plaget verden i 2015. Det er også et mysterium at mange av dem som ikke tror, finner trøst i at det er mange av oss som faktsik tror på håpet. Men det er ikke bare Frelsesarmeen som gjør mye godt. Heldigvis er mange både religiøse og flotte humanitære organisasjoner som gjør et fantastisk godt arbeid.

Men det er noe med «Suppe, såpe og frelse» som kobler de gode gjerningene til «håpet» om noe større. Suppe og såpe er bra det. Jesus sier at «det du har gjort mot en av disse mine minste, har du gjort imot meg». Men håpet er så mye større enn verdigheten man får gjennom et bad, rene klær og et måltid mat. Dersom alt var ferdig med det, ville det være veldig trist. Julen er Jesus, og Jesus er forbindelsen mellom himmel og jord, fordi han kom med håp. Dersom du har oppdaget det, har du kommet «heim». Så kjære drangedøler: Velkommen «heim» til jul!

Jostein «reserve-krokunge» Nielsen

Publisert i "Menighetsbladet for Drangedal, Tørdal og Kroken" #4 2015
Du finner oppslaget i PDF-format HER

Brødsjø skule – et tilbakeblikk

Kona mi, Magna, og jeg tok over Brødsjø skule i 1998, ett år etter at siste skoletime var ferdig. Jeg begynte straks å gjøre notater om endringer som var blitt gjort med bygget. Etter hvert oppdaget jeg at Drangedal har en rik lokalhistorietradisjon, og at det derfor er aktuelt å dele noen av ”skriveriene” med andre enn medlemmer av den nærmeste familien – særlig siden bygget i 2005 runder 100 år.

Artikkelen er ikke et forsøk på å gi en fullverdig og uttømmende framstilling av skuledrifta ved Brødsjø. Den historien strekker seg en god del år lenger tilbake enn husets eksistens. Det har i hvert fall vært fast skole fra 1870-tallet.

I fjorårets utgave av historielagets årbok (2003 s. 27) kan vi blant annet lese om politisk aktivitet i ”Brødsjø skolehus i Drangedal” på den 1. mai 1881, men det var altså forgjengeren til ”jubilanten”.

Det meste av det som er tatt med her er glimt som kommer fra muntlige overleveringer fra tidligere elever og et kompendium som Jorunn Marcussen og Sigrid Ramsvik gav ut som stensil i november 1989 i anledning grunnskolens 250års-jubileum. I tillegg er det en del småting som ”dukket opp” under restaureringen.

Det nye skulehuset
Tegningen til huset ble utarbeidet av byggmester Tor Brændalmo i 1901. Året etter fikk han av Drangedal skolestyre innvilget et honorar på kr. 10,- for jobben.

Den ”nye” skulen stod ferdig i 1905, og den så slik ut: ”I første etage indredes 2 klasseværelser 7,5 x 7 m. Høide 3,5 m. Desuden et værelse til lærerinden 5 x 3,5 m. I øverste etage: Sløidværelse 7 x 5m. Høide 2,5 m samt 3 værelser for læreren.” Dette i følge forhandlingsprotokollen for Drangedal skolestyre i 1905. Bygget hadde en total kostnadsramme på kr. 7000,-.

Brødsjø skule ble reist med laftet tømmer i første etasje og bindingsverk i 2. etasje. Mye tyder på at klasserommene innvendig hadde malte tømmervegger fram til 1953, da det ble satt opp panel på veggene. En rekke ”hilsener” på tømmeret røper det. De så dagens lys igjen da panelet ble revet til fordel for å få tilbake det mer rustikke preget. ”Signaturene” var sikkert en godkjent aktivitet og en forsmak på moderne tiders tagging. Noen hadde vært mer ivrige enn andre og notert navnet sitt flere ganger både med blyant og med tollekniv. Blant dem også personer som siden har fortsatt å markere seg f. eks. i lokalpolitikken og ordførerstolen. Tollekniven hadde også vært flittig brukt i lagerrommet ved sløydsalen i andre etasje. Det var flere bumerker på tømmeret og noen kjærlighetserklæringer som for det jeg vet kan ha blitt gjengjeldt og senere bidratt til reproduksjon av ”krokunger” i lykkelige ekteskap.

Brita og Søren Venstad
Det har vært gjort mindre endringer på bygget i løpet av tiden. Her er noen eksempler:
Vinduene ble enten skiftet eller etterisolerte i 1917. Som dyttestrø mellom vinduene og tømmeret benyttet man det som var for hånden. Lærerne på den tiden, Brita og Søren Venstad, abonnerte nemlig på avisa: ”Østerdalen Social-Demokrat” – en avis som kom ut tre ganger per uke og kostet kr. 1,25 for kvartalet. Et par av avisene er 100% intakt, og er interessant lesing. Jeg vet ikke om avisene sier noe om lærerens politiske preferanser eller om de utelukkende røper et behov for å holde seg orientert om det som rørte seg i verden. Uansett har ”mine” to eksemplarer interessante utenrikspolitiske nyheter fra 1917: ”Det tyske socialdemokrati lykønsker samtidig det russiske proletariat med de vundne resultater paa veien til politisk frihet. Det ønsker i høi grad, at det russiske folks politiske fremskridt maa bidra til straks at sikre verden fred, hvilket det tyske socialdemokrati har kjæmpet for helt siden krigens utbrud”. Interessant med slike ”funn”.

Brita og Søren Venstad var for øvrig ved skolen fra 1912 til 1922. Brita døde på barselseng i 1922, en hendelse som sikkert var avgjørende for Søren Venstads beslutning om å reise fra bygda samme år – han har nemlig gitt uttrykk for sin kjærlighet til stedet gjennom sangen: ”Drangedal vidt om land susar dine grøne skogar”.

Det var ikke første gang at skulehuset var vitne til en tragisk hendelse. Allerede mens bygget ble reist (1905) gikk to jenter gjennom isen på Brødsjø. Læreren, Jakob Rygg, forsøkte å redde dem. Han klarte å redde den ene, men den andre, Karen Løvland, og han selv druknet.

I 1926 var det tuberkulosefaren som truet. Det ble tatt forholdsregler – bl.a. ble skolens boksamling brent, og sommerferien ble forlenget.

Stadige framskritt
Men huset har også vært fylt av glede og vært vitne til stadige framskritt. I 1920 kom det elektrisitet til skolen. Dette må ha vært relativt tidlig, for de ytre delene av grenda fikk ikke lys før 20 år senere.

Skulestovene ble opprinnelig varmet opp av vedovner. Det er usikkert om de to

treetasjes Ulefossovnene, som fremdeles er på plass, har stått der siden starten. De kan ha gjort det, for modellen er gammel (1777) og produksjons-nummeret (69) forteller at de har forlatt jernverket før 1940. Når jeg er usikker på om de har vært der hele tiden, har det sammenheng med at bygget på et tidspunkt fikk nye piper. I den forbindelse ble trappa opp til 2. etasje flyttet en drøy halvmeter.

De senere årene ble oppvarmingen besørget av elektriske ovner, og de få gangene vedovnene ble tatt i bruk, ble små begivenheter. Det kunne tiåringene fortelle som stakk innom rett etter at vi hadde begynt restaureringen. ”Vi kom på skolen, og så hadde strømmen gått og vi måtte sette oss tett sammen rundt vedovnen!” – sikkert en frustrerende dag for lærerne, men et varig minne for elevene.

Mange husker nok utedoene på skolen. Det ble bygget nytt uthus med nye doer i 1938 – dette var sikkert en forbedring, men den største endringen var nok da vannklosettene kom plass mot slutten av 70-tallet.

Vann var en utfordring. Til å begynne måtte man hente vaskevann i en bekk, så kom den lille brønnen på plass, og først i 1953 kom det vann inn i huset. Brønnen tørket ut i løpet av sommeren, men vaktmesteren pumpet vann fra Brødsjø som han vannet gårdsplassen med slik at det ble sig til brønnen. Da vi tok over var det mange som advarte mot den usikre vanntilførselen, og det ble derfor boret etter vann sommeren 2000. Vi fant ingen kilde, men etter at det 85 m dype borehullet ble ”sprengt” har det ikke vært vannmangel.

”Lærerleiligheten” i 2. etasje var i bruk helt fram til midten av 70-tallet. Etter dette ble rommene tatt i bruk til andre formål, blant annet som grupperom og kontor.

Nedleggelse i 1997
Jeg kan godt forstå at grenda gjerne ville beholde skulen, og hadde jeg bodd her på midten av 90-tallet ville jeg sikkert deltatt i de mange aksjonene for å bevare grendeskulen. Mye av den nye bebyggelsen i området rundt Brødsjø tyder på at det vil være barn i grenda i overskuelig framtid. Da det likevel ble besluttet at bygget skulle selges, er jeg veldig glad for at jeg fikk anledning til å jobbe med dette vakre bygget. I dag har det kjøkken, bad, gang og fem rom nede. Det er også bygget et ekstra bislag (i 2003 – det første bislaget kom i 1953). I andre etasje er det kjøkken, to bad og fem rom. Det er også laget en enkel trapp opp til loftet som kun brukes som stableloft.

100-års jubileum
I anledning 100 års-jubileet (1) vil vi forsøke å arrangere en åpen dag sommeren 2005 der tidligere elever og ansatte inviteres til å se skulen slik den framstår i dag og med rikelig anledning til å mimre:

Husker du sykkelen og geita til Vegusdal (3), og hvordan han om sommeren sov utenfor sløydsalen? Husker du hvordan det var å hoppe fra vinduet på loftet og ned i snøfonnene? Er det juletrefestene du husker best? Var du en av dem som hoppet ut av vinduet for å unnslippe behandling i det mobile og beskjedent utstyrte tannlegekontoret som gjestet skolen på 40-tallet? Eller er du en av dem som helte bruspulver i kilden ved Barland i håp om at det skulle bli en bruskilde?

Jeg vet at Brødsjø skule også var arena for et innslag i TV-programmet ”Norge Rundt” på 80-tallet. Jeg har vært i kontakt med NRK for å forhøre meg om det er mulig å få tak i innslaget - foreløpig uten resultat, men kanskje det kan la seg oppspore før ”jubileet” (2) . Vi sees! 

-------------------------------------

(1) Artikkelen ble skrevet tidlig i 2004 og sendt til historielaget før vi fikk ordre til Øst-Europa senere på året. Det ble derfor aldri arrangert 'jubileum' - men vi har hatt flere 'åpne' samlinger og mange har vært på besøk og mimret om skolen.

(2) Innslaget er senere blitt gjort tilgjengelig på NRK. Her finner du "Førjulstreff i Kroken - Drangedal" fra 1984.
(3) Lærer Vegusdal på kulen

Nils August Brødsjø på hoppkanten

Publisert i: 

Olaf Vogsland red.: ”Det var ein gong - Minner frå Drangedal" - Bok 27 - Drangedal Historielag 2004. 

Drangedal og navnepunktering

 Da jeg kom til Drangedal og ble "reserve-krokunge" i 1998, ble jeg fort klar over den store interessen for bygdehistorie og opprinnelsen til stedsnavn som finnes i kommunen. Det er med forventning jeg hvert år ser fram til historielagets årbok, og innleggene som står i Drangedalsposten som omhandler liknende tema blir lest med "stor appetitt". 

 Jeg har ingen sterke formeninger om Rønnomnibben på grunn av sin utforming kan ha gitt navn til dalføret, selv om det er korrekt at ordet drangr kan bety en spiss, opphøyet stein eller klippe. Årsaken til at jeg likevel velger å skrive noen ord, har sin bakgrunn i innlegget til Olav T. Naas (10. juni 04) der han slår fast at "dranga" er flertalls hannkjønnsord i genitiv, og at det derfor er snakk om en dal med flere klipper — og at dette faktum skulle være nok til å punktere Rønnomnibb-teorien som Olaf Vogsland framsatte i samme avis 21. mai 04.

 Jeg er ikke etymolog, men har relativt god kjennskap til islandsk, et språk som i liten grad har endret seg de siste 1000 år. For eksempel har ordet drangr (som de fleste tilsvarende ord: f. eks. dalr) kun fått fonetisk hjelp ved å tilføye "u" i siste stavelse. Enkelte hankjønnsord finnes både i svak og sterk ut-gave. Det er tilfellet med dette ordet som i nominativ entall heter "drangur". 

Det er også korrekt at dette ordet får formen "dranga" i genitiv flertall, men det er forhastet å trekke konklusjonen at det derfor er snakk om flere klipper, for jeg tviler på at man kan utelukke at en svak bøyning ligger til grunn. Den svake formen heter "drangi" i nominativ entall, og får formen "dranga" i de andre kasusene i entall — også i genitiv. Det er ikke så ofte at det samme ordet kan bøyes både sterkt og svakt, men det kan altså dette ordet, og dermed kan det godt være at det er snakk om én klippe, men om det er Rønnomnibben, vil jeg ikke ha noen formening om. 

Jostein Nielsen
--------------------------------------
Publisert i Drangedalsposten 4. juni 2004