- Frelsen kom som en eksplosjon!

18 år gamle Anne-Grethe Brevik er fra Bergen
og ble frelst den 17. oktober i fjor.

... sier Anne-Grethe, når hun forsøker å sette ord på det som skjedde for snart ett år siden. 

Men hvem er Anne-Grethe Brevik? 
— Jeg er 18 år, går tredje året på videregående skole i Bergen, og det er musikk og Frelsesarmeen som tar det meste av tiden min. 

— Tilbake til dette med frelsen, hvordan skjedde det? 
— Det begynte med at jeg ble kontaktet av ungdomsorkesteret i Bergen 1. korps. Jeg kom på øvelse den 17. september i fjor, og dagen etter spilte jeg på FA-dagen på Torgalmenningen. Der ble jeg også introdusert for senior-hornmusikken og begynte å spille med. Slik ble det til at jeg deltok på møter. Jeg var litt redd og skremt av det hele, men også nysgjerrig, ble på en måte dradd dit. Hele tiden tenkte jeg på dette med Gud og frelsen, men tenkte at en stor Gud neppe var interessert i lille meg. 

— Når kom avgjørelsen? 
— Det var på et vanlig søndagsmøte den 17. oktober i fjor at en venn vitnet med å lese Johannes 14,1: «La ikke hjertet bli grepet av angst, tro på Gud og tro på meg.» Det skjedde ikke noe før jeg kom hjem. Da begynte jeg å gråte, og det bare flommet over meg. Egentlig har jeg nok alltid hatt en tro, en barnetro, men jeg vanket i miljøer der kristendommen ikke skulle ha noen sentral plass. Jeg tror det ble som en slags eksplosjon fordi det som alltid hadde vært der, fikk den plassen det skulle ha. Det var en befrielse. På en måte forsvant fornektelsen av at det var slik det skulle være. 

— Hvordan var det å fortelle om det? 
— Først var jeg veldig redd for hva vennene mine ville si, redd for at de skulle støte meg ut. Men da jeg fortalte om det, vokste bare respekten, og da oppdaget jeg at de er virkelige venner, venner som jeg fortsatt holder kontakt med. 

— Hvorfor bruker du så mye tid på Frelsesarmeen? 
— Fordi det var der jeg møtte Gud, og jeg føler på en måte at det er slik det skal være. Det er en fin måte å gjøre gudstjeneste på å være med i Frelsesarmeen. På en måte virker det tilfeldig at jeg skulle bli med, men da jeg først kom til Frelsesarmeen, fikk jeg en sterk tilhørighetsfølelse, noe jeg aldri fant i kirken. Jeg trives godt med menneskene der. I tillegg er det et utfordrende miljø fordi jeg blir gitt ansvar, jeg har allerede overtatt som ungdomskorleder. Det har på en måte gått ganske fort med meg, men Gud har gitt meg klare signaler om at det var veien jeg skulle gå, og når det er han som har ledet meg, er det nok her han vil ha meg. 

— Hva vil du si til mennesker som ikke tror? 
— Først og fremst vil jeg fortelle om hva som skjedde med meg. Jeg tror det er viktig å ikke være fordømmende eller å komme med krav. Da er det bedre å la dem fortelle om hvorfor de ikke tror og så møte dem der. Vi må prøve å avlive myten om at kristen-dom bare er for de vellykkede. De må ikke få inntrykk av at vi er så mye bedre enn dem, for det er ikke det det kommer an på. Jeg tror også det er viktig at vi møter dem i stedet for å forvente at de skal møte oss. 

— Hvor går veien videre? 
— Målet er å bli offiser i Frelsesarmeen. Jeg fikk kallet allerede før jeg ble soldat, så soldatskapet er bare begynnelsen. I grunnen kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn å ha Gud som arbeidsgiver. Til neste år har jeg lyst til å prøve meg som feltassistent, for helt siden jeg ble frelst, har jeg hatt et brennende ønske om å tjene Gud.

Publisert i Krigsropet #39 1994 - PDF
-------------------------
Utgaven hadde et spesielt fokus på Frelsesarmeen i Bergen